Dagene ble kortere og kjøligere, og nettene lengre og kaldere. Sommeren var på vei ut, og høsten nærmet seg. Solstrålene var mindre varme, og måtte ofte trenge seg gjennom skyene som dekket himmelen for å nå jorden. Mørke skyer samlet seg oftere og oftere, og fuktet det gulnende løvet på trærne og det tørkende gresset med korte regnbyger eller langvarige regn.
I dag begynte morgenen med lett regn. Hele himmelen var dekket av en grå slør, og kalde vanndråper falt til jorden. Vinden løftet av og til de falne bladene og svirlet dem rundt, som i en dans.
Andreklasjenta Mila satt ved vinduet og observerte alt som skjedde gjennom glasset som var sprøyt på av regndråper. Regnet stoppet gradvis. Solen tittet fram bak skyene og lyste opp alt rundt. En regnbue dukket opp. Den så ut som en fargerik bro som strakk seg langt vekk, mot en lysere himmel.
Sparvene fløy ut fra sine gjemmesteder, begynte å kvidre muntert og hoppe i pyttene. Mila så på dem og smilte. Hun ville også gjerne gå ut på tunet.
I mellomtiden hadde venninnen hennes Sonja allerede dukket opp på lekeplassen. Og Mila, som hadde bestemt seg for å gå ut, spurte moren om lov til å leke. Hun tok på seg gummistøvlene og løp ut på tunet. Jentene hilste hverandre glatt.
De gikk sammen gjennom pyttene, sprut fløy overalt, og Sonja og Mila lo muntert og hoppet rundt uten å være redd for å få våte føtter.
Plutseligt stoppet de og ble stille og lyttet. Fra under trappene til den trebyggede paviljongen på lekeplassen kom et sørgmodig miauling. Jentene så på hverandre og løp mot lyden uten å snakke om det først. I det samme kom et søtt katteansikte fram under trappene, og så kom selve forstyrreren av stillheten. Det var en grå kattunge med lyseblå øyne.
Pelsen var litt våt, den strakte ryggen og bøyde seg for å riste av seg vannet. Pelsen ble fluffet opp og den så ut som en liten grå ball. Jentene skrek av overraskelse fordi spruten fra kattungen fløy mot dem også. Så lo de og ble begeistret av hvor vakker den var.
Kattungen krympet seg litt og miaulet sørgmodig igjen.
Du er sikkert sulten.
Sa Mila.
Jeg skal hente pølse til deg.
Eller kanskje du er tørst.
Suggererte Sonja.
Og jeg skal hente melk til deg.
Og jentene løp hver til sitt hjem. Etter å ha fortalt mødrene sine om sitt funn, tok de mat og drikke og kom tilbake til tunet. Kattungen ventet tålmodig på samme sted. Mila ga den en pølse, Sonja satte fram en skål med melk. Den spiste og drakk alt med stor appetitt. Det så ut til at den var veldig sulten. Så satte den seg og begynte å vaske seg. Hvilken ordentlig og ren kattunge.
Etter å ha gjort seg i stand, begynte den å løpe og leke. Småkattungen klatret opp i et tre, så ned igjen, lekte med et falt blad og beveget det med sine små poter. Så jaget den etter en trollslimflue, i håp om å fange den ved de gjennomsiktige vingene.
Men trollslimfluen fløy oppover, og kattungen, som ikke hadde beregnet bevegelsesretningen riktig, falt brått ned på alle fire poter. Jentene nøt det og lo.
I det samme hørte de et høyt:
Miau-miau!
Det var en stor katt, like grå som kattungen, som nærmet seg og miaulet høyt. Kattungen så forvirret på den og løp mot den. Katten likket den på snuten og miaulet noe igjen.
Det viste seg at kattungen hadde gått ut alene for å leke og ikke fortalt moren sin, og hun hadde skjelt det ut for det. Nå hadde hun funnet det og førte det til sitt kattehjem. Og begge vinket med de fluffete halene som farvel til jentene.
I det samme hørte man fra to nabohus:
Mila!
Sonja!
Det var mødrene til jentene som åpnet vinduene og kalte på døtrene sine for å komme hjem. Kvelden nærmet seg, og jentene måtte fortsatt gjøre leksene og lese bøker. Sonja og Mila sa farvel til hverandre og, fornøyde med turen, gikk hver til sitt hjem. Og i motsetning til kattungen, spurte de alltid foreldrene sine om lov før de gikk ut på tunet.
Les eventyr og du vil også høre på moren din og være ordentlig og oppmerksomhet.
