Det var en gang en bestefar og en bestemor.
Kanskje jeg skal be bestemor om å bake et rundstykke.
Tenkte bestefar, og straks reiste han seg fra benken og sjokklet bort til hytta i sine hullede tøfler.
Han smalt døren høyt, de skrøpelige veggene ristet, men bestemor reagerte ikke - hun var midt i et nivå i spillet "Magnetiser Kasjei". Kasjei lot seg ikke magnetisere, og bestemor begynte å bli irritert. Bestefar vurderte situasjonen med en gang, forsto at han nå ville bli utpekt som hovedårsaken til alle problemer, men bestemte seg for ikke å gi opp.
Hør her, bestemor, skal vi ikke bake et rundstykke?
Begynte han forsiktig, og håpet innerst inne at hun ikke ville høre ham og at alt ville gå bra.
Men bestemor hørte ham og, idet hun løftet blikket fra skjermen, reagerte overraskende rolig:
Hva snakker du om, bestefar, hvilket rundstykke? Det er teknisk umulig. Hvor skal jeg få tak i riktig type mel? Så vidt jeg husker oppskriften, må den skrapes fra låven og feies fra kornkistene. Har du en låve, eller har du plutselig fått kornkister? Du vet sikkert ikke engang hva det er, horisonten din er begrenset, fordi du ikke kan bruke Google! Så la oss bli enige om en kake, og ikke forvent noe stort, vi har jo ikke like mye mat i kjelleren som i Rema 1000!
Bestefar ble nok en gang overrasket over sin kones tekniske kompetanse og gikk gladelig med på en kake. Bestemor kviknet til og hastet til kjøkkenet. Der fór hun fra skap til bord, fra bord til ovn, og snart begynte det å dufte godt, mikseren surret, og hvit vaniljeskum steg opp.
Kaken ble strålende. Liten riktignok, men veldig appetittvekkende.
La den trekke.
Sa bestemor, og betraktet fornøyd resultatet av arbeidet sitt.
Hun satte kaken i vinduet og fordypet seg igjen i den søte verden av elektroniske spill, fortsatt sta i sitt forsøk på å magnetisere Kasjei. Bestefar kunne bare se på bestemors rygg i den blomstrete morgenkåpen og lytte til kampropene som hans høyt elskede kone fra tid til annen slapp ut. Snart ble han helt uttråkket og begynte å døse i stolen til bestemors utrop.
Kaken i vinduet hadde trukket, våknet til live, veltet over på siden som ikke var dekket med krem, falt ned på gresset under vinduet, lå litt og begynte å rulle nedover stien.
Den hadde ikke rukket å rulle langt før den så at noe hoppet mot den. Ved nærmere ettersyn viste det hoppende objektet seg å være en levende hare.
Haren frøs av overraskelse da den så en kake rulle nedover stien.
Hei du, konditorunder, hvor ruller du, stopp, jeg skal spise deg!
Nei da, drøm videre! Du har tydeligvis lest for mange eventyr! Jeg lå i solen, trakk, hvilte meg, rullet ned fra vinduet, løp nedover stien. Jeg fikk bestefar til å sovne, og druknet bestemor på internett. Og du, hare, er overhodet ikke noe problem for meg.
Mens haren beveget ørene og prøvde å forstå det den hadde hørt - den forsto ikke helt det om bestemor, forsvant kaken bak en stubbe.
Kaken ruller videre. Den ser at noen igjen dukker opp foran. En figur større enn haren. Jøss! Det er ulven!
Dette er jo utrolig, før var det rundstykker overalt, og nå ruller det kaker under føttene mine. Skal jeg ta en liten matbit?
Er det meg du tenker å spise, gråbein?
Hva spør du om, det er vel ikke noe annet spiselig her.
Ikke tenk på det engang! Jeg har så mye kolesterol at selv bestemor og bestefar ombestemte seg! De ville ikke dø før tiden. De bare kastet meg ut av vinduet, så jeg rullet, hva annet skulle jeg gjøre?
Ulven tenkte seg om.
Kanskje bare en liten bit? Ett stykke kan vel ikke skade? - sa den forsiktig.
Hør her, gråbein, lærer livet deg ingenting? Har halen vokst ut igjen? Etter vinterfisket med reven?
Uten å vente på at ulven skulle bli ferdig med å kjenne på halen sin, rullet kaken forsiktig ned i en grønnkledt grop.
Da kaken rullet opp av gropen, var solen allerede på vei ned, og på lysningen, med magen vendt mot de siste, ikke lenger brennende solstrålene, lå bjørnen. Kaken beregnet litt feil og traff rett i siden på den. Den rakk imidlertid å hoppe unna i tide, og bjørnen rakk ikke å gripe den med labben.
Hva er dette? En kake? Har reven sendt deg til meg som gave?
Ja visst, det skal hun! Jeg trener på fart her! Og du er i veien. Du ligger der som i en dyrehage. Det er ingen individuelle bur her!
Ikke vær sint, hvis du trener så tren! Jeg reiser meg nå, jeg går. Rulle du bare, hvis du ser reven, hils fra meg.
Mumlet bjørnen godmodig.
Kaken lo av bjørnens enkelhet og rullet videre. Solen gikk ned, og skogen ble innhyllet i skumring. Kaken la ikke merke til at noen sneket seg opp bakfra.
Utmerket! Fantastisk! Vidunderlig! En kake på stien!
Det var revens stemme.
Bjørnen hilser til deg, rødhårete.
Hva mumler du om? Jeg hører ingenting. Kom nærmere. Ikke vær redd, jeg har fått sukkersyke, jeg har spist for mange rundstykker. Så du interesserer meg ikke som mat, du tiltrekker meg ikke, skjønner du? Kom deg hit med dine kremfylte lagene! Jeg har ikke tid til å ta imot hilsener fra deg, ulven venter på meg ved hønsehuset!
Men det gjør den ikke!
hylte kaken glad og rullet mot reven.
Den venter ikke, den går langs stien, så du får klare deg selv med hønsen...
Kaken rakk ikke å fullføre. Reven bøyde seg lavere, åpnet munnen videre, og kaken rakk ikke engang å forstå at den ikke lenger rullet på stien, men beveget seg nedover revens spiserør.
Og rakk derfor heller ikke å tenke over hva som skjer når man har et overdrevent ønske om å vise sin kunnskap.
