Pinnsvinnet elsker å gå tur i skogen. Det liker å se på de høye, høye trærne, som gjør at det virker veldig lite. Spesielt liker pinnsvinnet å gjette hvilket tre det er foran det.
Der er en tykk, bred stamme av et staselig tre — det må være en eik! Den har vakre, fint utskårne blader, og rundt omkring ligger det eikekjerner. Og der er de tynne søstrene asp som rasler med bladene.
Hvis det ser tette røde klaser — det er helt sikkert den vakre rogn. Skogen er et fantastisk sted. Du vet aldri hvor stien tar deg eller hvem du møter blant trærne.
Pinnsvinnet går hver dag rundt i skogen på jakt etter bær og frukter, og når det finner noe, fester det det på piggen sine, og går videre vakker. Men pinnsvinnet søker ikke bare etter bær i skogen. Egentlig søker det etter venner. Tidlig om morgenen velger det en sti å gå, og hver dag er en ny vei full av eventyr. Men denne gangen var det spesielt.
Pinnsvinnet dro på tur langs en merkelig snoende sti som det ikke hadde lagt merke til før. Det var som om den bare hadde dukket opp i dag. Det gikk lenge forbi høye trær, lyttet til fuglesang, og pustet inn frisk luft. Tiden gikk, pinnsvinnet gikk dypere og dypere inn i skogen, men møtte ikke noen av skogsdyrene.
Plutselig ble fuglesangen mer melodisk. Stemmene som pinnsvinnet hadde hørt mange, mange ganger, smeltet sammen til vakker, harmonisk musikk. Pinnsvinnet lyttet fascinert til disse lydene. Det la merke til at jo dypere det gikk inn i skogen langs den uvanlige stien, desto vakrere og lysere ble melodien.
Det gikk videre og videre, forundret over de magiske lydene, til det så en liten skogslette. Og på denne lettingen sto en ung jente med lysrødt, krøllet hår og grønne øyne. Hennes uvanlige lange kjole lignet på rogn-klaser som pinnsvinnet elsker. På hodet hennes pranget en frodig krans av lønnblader. Pinnsvinnet gikk nærmere jenten og sa:
Hallo, jeg er et pinnsvin, hva heter du? Jeg har ikke sett deg før. Snøft-snøft.
Hallo, kjære pinnsvin. Jeg er Høsten, — svarte jenten med en mild, fortryllende stemme.
Hva mener du med «Høsten»? — spurte dyret nysgjerrig.
La meg vise deg, — svarte jenten glatt.
Høsten snurret rundt, og bladene danset omkring henne. Hun sang til musikken fra fuglestemmer:
Løvverket ble gult,
Skogen ble fargerik,
Tiden for trylldom kom,
Nå er det tid for mirakler...
Høsten svingte den ene armen — og malte trærne i lyse farger. Hun svingte den andre armen — og små sopper dukket opp under trærne. Hun snurret rundt seg selv, og det begynte å dryppe regn.
Pinnsvinnet kunne ikke tro sine øyne. Skjedde dette virkelig? Eller var det en vakker drøm? Da det følte den lette høstregnen, skjønte det at det ikke sov.
Kom hit, pinnsvin, bli ikke våt, — kalte Høsten på dyret.
Hun svingte kjolekanten, og et stort lønnblad dukket opp ved siden av henne. Det var gult med røde flekker, og mye større enn det lille pinnsvinnet. Pinnsvinnet søkte ly fra regnen under bladet, og Høsten snurret rundt i de lette dråpene og lo høyt.
Sånn er jeg! Hvilken fantastisk tid som har kommet!
Høsten, la oss være venner, snøft-snøft, — foreslo pinnsvinnet.
Ja, men fortell det ikke til noen at du har sett meg. Du kan komme til denne lettingen, og jeg skal vise deg tryllekunster. Se! — Høsten strakte fram hånden, og det dukket opp et rødt, saftig eple. Hun ga det til pinnsvinnet.
Det overraskede pinnsvinnet tok imot gaven med glede. Det festet forsiktig eplet på piggen sine.
Og hvis vi er ekte venner, kan du komme til meg, og vi kan leke sammen, — sa pinnsvinnet.
Selvfølgelig, kjære pinnsvin, jeg skal besøke deg av og til, men ikke i denne formen. Ingen skal se meg sånn. Jeg skal fly forbi deg som et lønnblad, og du skal vite at det er min hilsen til deg. Eller jeg skal banke på taket ditt med regn — det betyr at jeg inviterer deg til å leke i pyttene. Du vil alltid kjenne meg igjen hvis du vil.
Pinnsvinnet var begeistret over dette møtet. De pratet lenge med Høsten om alt mulig. Og da det var på tide å gå hjem, sa Høsten:
Hvis du vil finne denne magiske lettingen, følg fuglene. Deres sang vil alltid føre deg til meg.
Bra. Jeg er glad for at vi er venner, Høsten. Snøft-snøft. Vi skal aldri skilles nå.
Det er ikke helt riktig, pinnsvin. Om tre måneder må jeg gå og gi plass til søsteren min. Hun heter Vinter.
Hva med meg? Hvordan skal jeg klare meg uten deg? Snøft-snøft, — spurte pinnsvinnet trist.
Ikke bekymr deg, Vinter vil også bli likt av deg. Og for at du ikke skal glemme meg, kan du ta noen blader og tørke dem. Men det viktigste er at neste år skal vi møtes igjen.
Bra. Men lover du at du ikke glemmer meg? Snøft-snøft.
Jeg lover!
Høsten løftet pinnsvinnet i armene og kysset det på snuten, der det ikke var pigger. Pinnsvinnet snøftet.
Men vi har fortsatt tre vakre måneder foran oss! — sa hun glatt. — Vi ses! Kom og lek med meg i morgen.
Pinnsvinnet gikk hjem lykkeligt, fordi det hadde fått en ny venn og opplevd et så utrolig eventyr. Og på piggen sine pranget et stort rødt høsteple.
