På loftet i et lite hus i byen bodde det en ordentlig kattfamilie. Pappakatten var stor og rund med en rosa nese. Pelsen hans var helt svart, ikke et eneste hvitt flekk. Derfor kalte barna på gården ham Kullkula.
Mammakatten var vakker med lang hvit pels. Ingen visste hvordan hun hadde endt opp på gaten. Det gikk rykter om at hun selv hadde løpt fra eierne da hun så Kullkula. Det var kjærlighet ved første blikk. Alle kalte mammakatten Snøen. Og Kullkula og Snøen fikk små, morsomme kattekjøtter.
Ni små unger med helt ulik farge. En hadde svart pels med bare hvite poter, en annen hadde hvitt hode mens kroppen var helt svart. Noen hadde flekker, andre hadde til og med mønster. Men Kupi var favoritt hos alle i huset.
«Hvorfor Kupi? Hvor kommer det rare navnet fra?» spør du kanskje? Det var fordi kattekjøtten var helt svart, men på ryggen hans skinte et stort hvitt flekk i form av et hjerte. Nesen hans var rosa og øynene var grønne. Derfor kalte de ham Kupi, etter Kupido.
Barna på gården likte å klappe på den lille kattekjøtten. Noen fant til og med på at hvis Kupi kom bort og gned seg mot deg, betyr det at Kupido hadde valgt deg og snart ville du finne din kjærlighet.
Kupi var nysgjerrig, men sjenert kattekjøtt. Han lekte sjelden med andre enn søsknene sine. I de vanlige jaktlekene kom han nesten alltid sist. Ikke fordi han løp sakte, men fordi han ikke ville vinne.
Hver gang noen vant i denne leken, samlet alle gatekattene seg og gratulerte vinneren med høyt miauling. Men Kupi likte ikke sånn oppmerksomhet og strevet ikke etter det. Det var nok for ham med de begeistrede blikk fra barna når de beundret pelsen hans.
Kattekjøttene ble født sent på sommeren. For dem var verden rundt dem grønt gress og evig sol, bading i søler og jakt på sommerfugler. De små kattene hadde ikke sett noen annen årstid ennå. August gikk, og deres første høst nærmet seg.
Kullkula og Snøen gjorde sitt beste for å isolere loftet. De visste at høsten kunne være kald og bitt. At solen ikke alltid skinte sterkt, og oftere ville skyer dekke den. Og regnet var ikke lenger så gledelelig og etterlentet som om sommeren. For katter var høsten en vanskelig tid når det var vanskeligere å skaffe mat og holde varmen i huset.
De små kattekjøttene visste ikke om alle disse vanskelighetene ennå, og for dem var ankomsten av høsten som en magisk drøm. Kupi ble veldig overrasket da han en morgen oppdaget at trærne som vanlig var grønne, nå var gule, røde og burgunderrøde. Det var som om noen hadde malt bladene med lys farge mens alle sov.
Kattekjøtten gikk ut for en tur. Han gikk ofte ut helt alene. Han var ikke redd, for han kjente hver eneste hund på sin egen gård. Og barna skadde ham aldri. Han visste hvor biler kunne komme fra, hvor han kunne finne noe å spise, og hvor det var best ikke å gå.
Kupi vandret som vanlig langs sin kjente rute mellom trærne, da plutselig fikk han øye på et flyvende lønnblad. Kupi trodde det var en uvanlig høstflue. Han ville fange den for å se den bedre, da en liten vind blåste og bladet fløy bort. Kupi ble veldig lei seg. Han var smidig og kunne hoppe høyt.
Vanligvis var det en enkel oppgave for ham å fange en sommerfugl, men denne gangen klarte han det ikke. Igjen blåste det vind, og flere fargerike blader fløy ut bak Kupi. Han ble animert og løp etter dem. Ett blad var rødt, og et annet var fortsatt grønt. Kupi bestemte seg for å løpe etter det røde bladet.
Han løp forbi parkerte biler og så bladet falle på asfalten. Kattekjøtten var nettopp klar til å gjøre det siste hoppet da en ny vindkast tok bladet og snurret det rundt. Kupi løp etter det igjen. Han løp etter bladet uten å legge merke til noe rundt seg. Bladet falt og fløy opp igjen, og det pirret kattekjøtten mer og mer.
Kupi la ikke merke til at han hadde løpt forbi den kjente plassen, deretter fotballbanen, butikkene, klinikken og hus han ikke kjente. Han hadde løpt ganske langt og oppdaget plutselig at han var helt utmattet på en ukjent gård omgitt av veldig høye blokker. Der fanget han endelig byttet sitt. Kattekjøtten ble veldig skuffet da han skjønte at han ikke hadde jaktet på en sommerfugl, men på et helt vanlig blad, selv om det hadde en så uvanlig farge.
Vinden blåste sterkere, og det begynte det første løvfallet i Kupis liv. Bladene danset merkelig i luftstrømmene, og det ble flere og flere. Det var en utrolig vakker syning! Kupi var fortsatt så liten at selv et lite løvfall var nok til å dekke ham helt med blader. Han stakk ut den rosa nesen fra under haugen av blader, deretter det ene øret og lyttet til det som skjedde rundt ham.
Det virket som om små kattepotter stampa et sted helt i nærheten. Kupi trodde det var en av brødrene eller søstrene hans, og bestemte seg for å hoppe ut fra skjulet uventet. Da lydene av potene ble helt nær, kastet Kupi seg av gårde og hoppet ut med høyt og krigersk: «Miau!».
Det viste seg at en liten rød, fluffig kattekjøtt gikk forbi. Hun kjente ikke Kupi, og da noe dukket opp fra en haug med blader, ble hun veldig redd og gjemte seg under nærmeste bil.
Hvem er du? spurte spøkemakeren overrasket.
Men ingen svarte ham. Kupi gikk stille bort til bilen og kikket under den, men skyndte seg ikke å komme nærmere.
Hvorfor gjemte du deg der? Jeg er ikke en ond hund, jeg ville bare spøke. Jeg trodde det var en av oss, sa kattekjøtten muntert.
En av hvem? spurte en tynn stemme fra under bilen.
Fra familien min. Jeg er ikke fra denne gården. For å si sannheten, jeg vet ikke engang hvordan jeg endte opp her.
Kattekjøtten kravlet forsiktig ut fra under bilen og begynte å slikke potene sine nøye.
Du skremte meg. Jeg heter Lora. Jeg bor i nærheten, sa hun med en merkelig ømhet i stemmen. Det var som om frykten hadde forsvunnet helt.
Unnskyld, jeg ville ikke skremme deg. Eller ja, jeg ville, men ikke deg. Uansett, unnskyld. Vet du hvordan jeg kommer til gården der det står små hus?
Er det den lille gården ved fotballbanen? Ja, jeg vet hvordan man kommer dit.
Hjelp meg å finne veien hjem, takk. Og jeg skal presentere deg for familien min.
Greit, la oss gå.
Lora og Kupi gikk mot huset. På veien fortalte kattekjøtten hvordan han hadde forvekslet lønnbladet med en vakker sommerfugl. Lora lo ikke. Hun visste selvfølgelig hva høst var, for hun var litt eldre enn Kupi, men hun likte også å løpe etter «høstfluer».
Da kattekjøttene kom til huset, så de bekymrede mamma og pappa til Kupi. Det viste seg at hele kattfamilien hadde letet etter ham lenge. Kupi unnskylder og presenterte foreldrene og søsknene sine for sin nye bekjent. Lora var glad for å se de andre kattekjøttene. Etter å ha blitt kjent med hver enkelt, sa hun til Kupi:
Du har en stor familie – det er flott, sa hun, og det virket som om Lora snakket litt trist.
Ja, og du da? Kupi hadde ikke engang anelse om at noen levde i en mindre familie enn hans.
Nei, mamma og jeg bor alene i et stort leilighetshus. Vi har eiere som tar vare på oss, men jeg savner venner.
Så du er en huskap? Kupis øyne ble store av overraskelse.
Ja, men jeg får lov til å gå ut alene. Når jeg vil komme hjem, trenger jeg bare å miaue under vinduet.
Det er flott! sa kattekjøtten forundret.
Det som er flott er å ha en så stor familie. Alle mine brødre og søstre ble gitt bort til ulike hus. Jeg vet ikke engang hvor de er nå, det virket som om Lora skulle til å gråte.
Vær ikke trist! Vil du komme og leke hos oss hver dag? Og vi skal være som brødre og søstre for deg! sa Kupi glad.
Kan jeg det? spurte hun forsiktig.
Selvfølgelig kan du det! Kupi løp bort til Lora og kysset den våte nesen hennes.
Åh... hun ble flau.
Lora løftet sin myke, fluffige pote og berørte Kupi:
Du er det! sa hun og dykket ned i en haug med blader.
Ah! ropte Kupi etter henne.
Vinden løftet det falne løvet og snurret det igjen. Kattekjøttene løp, jaget hverandre og rullet seg i høstløvet. Slik hjalp en liten rød «høstflue» den unge, sjenerte kattekjøtten med å møte en ny venn.
Og hvem vet, kanskje en dag vil Kupi og Lora selv bli mamma og pappa for et dusin fargerike, fluffige kattekjøtter, og hver enkelt vil ha et hjerteskapt flekk på ryggen.
