I en liten, men veldig vakker by bodde en familie: pappa Anders, mamma Anna, døtrene Mia og Emilie. Da jentene var små, var familien veldig sammensveiset. Mamma og pappa hadde alltid drømt om to døtre, og da deres inderlige ønske gikk i oppfyllelse, kunne de ikke få nok. Familien arrangerte ofte fester, mamma bakte kaker, og om kvelden samlet hele familien seg i det store, lyse rommet. Hele familien holdt hyggelige teselskaper.
Om vinteren dro hele familien til bakken for å ake, om sommeren dro de til elven for å bade og spille badminton. Om høsten satte alle seg i bilen og kjørte til skogen for å plukke sopp, og om våren plantet de hele hagen full av blomster som blomstret helt til høsten. Og slik ville de ha levd, glade og glade i hverandre, hvis ikke en vakker dag…
Om morgenen varslet ingenting om ulykke. Barna dro på skolen, mamma og pappa på jobb, og da de kom tilbake, fant de et merkelig telegram i postkassen: «Kommer. Møt meg. Tante Yngvild».
Tante Yngvild var en fjern slektning av pappa. Hun bodde i en liten forlatt landsby ved kirkegården, hun hadde verken katt eller hund, for ikke å snakke om barn, hun elsket aldri noen og det sies til og med at hun hadde forbindelser med onde krefter.
Hva kan dette bety? Vi har ikke sett hverandre på så mange år.
Sa pappa Anders.
Ja, merkelig. Men kanskje tante Yngvild har forandret seg etter så mange år.
Antydet mamma.
Hurra, hurra!
Ropte barna. De elsket når de fikk gjester. De visste jo ikke hvor ond og misunnelig slektningen deres var.
Denne dagen regnet det fra morgenen av. Himmelen var dekket av skyer, lynet lyste, og det var konstante, knasende tordenbrak. Det blåste en så forferdelig vind og trærne svaiet med en så fryktelig kraft at det virket som om de snart ville knekke og med hele sin vide krone styrte ned på huset.
Det banket på døren. Barna løp for å møte gjesten, lo høyt og ropte: «Tante, tante har kommet! Hurra!».
I døråpningen sto Yngvild. Med en gang slo hun Mia med paraplyen, klypte Emilie og hvisket:
Hold kjeft! Jeg liker ikke når småtasser løper rundt og forstyrrer min fred.
Og et forferdelig liv begynte. Hver dag var det krangler i familien. Barna sluttet helt å lystre foreldrene, pappa og mamma kranglet hver dag selv om småting. Familien falt fra hverandre, ingen gikk tur sammen lenger, det var ingen teselskaper eller fester, alle satt på sine rom. Og hvis noe galt skjedde med noen, var de andre bare glade.
En dag hørtes det banking. Da pappa åpnet døren, så han en konvolutt på dørmatta. I den var det en reisebillett til et skip for hele familien. Anders hadde allerede glemt hvordan han en gang hadde snakket med kollegene sine på jobben og høyt drømt om en slik reise på skip med hele familien. Kanskje noen av dem bestemte seg for å hjelpe?
De måtte reise allerede i morgen, alle begynte å pakke, uten å ane at det var Yngvild som hadde bestemt seg for å ødelegge dem fullstendig ved å forbanke reisen til en dødelig ulykke – et skipbrudd.
På den andre dagen av reisen var himmelen fra tidlig morgen dekket av tunge, skremmende skyer. Mamma og pappa kranglet fortsatt, søstrene var heller ikke forsonet, men gjorde hele tiden slemme ting mot hverandre. De la ikke engang merke til at stormen hadde begynt. Enorme bølger slo skipet fra alle kanter og testet skroget på styrke. Og da skipet ikke tålte naturkreftenes slag, sprakk det og begynte rett og slett å falle fra hverandre i to deler. Det oppsto panikk på skipet, passasjerene løp hit og dit uten å bry seg om hverandre…
Anders åpnet øynene og stivnet av redsel. Hvor var han? Hva var dette? Hvor var kona, barna? Rundt ham var en skog, familiefaren befant seg på mystisk vis i skogen. Men for en skog det var! Alle trærne så på ham med menneskelige øyne, fuglene hadde pigger i stedet for fjær, og plantene stønnet som om de ropte på hjelp. Dette var en forbannet skog. Med siste krefter begynte pappa å lete etter Anna og jentene.
Anna, Mia, Emilie! Hvor er dere?
Ropte Anders utmattet og anstrengt. Men ropene druknet i plantenes stønn. Plutselig så han at en haug med enorme maur med huggtenger dro den sårede mamma inn i maurtuen. Han løp bort, grep desperat kona i armen, begynte å trekke og… besvimte av utmattelse. Pappa kom til seg selv fordi Anna helte vann over ham. Hun hadde ikke et eneste sår.
Anders, du kommer ikke til å tro det! Dette er rett og slett et mirakel! I denne bekken er det levende vann. Det helbredet alle sårene mine øyeblikkelig.
Og mamma pekte på bekken som rant ved siden av.
Barna, barna, hvor er jentene våre!!! Vi må finne dem så raskt som mulig. Det er så mange farer her, og de er jo så forsvarsløse!
Ropte pappa.
Pappa og mamma kastet seg med siste krefter for å lete etter barna. Anna og Anders løp, ropte og kalte på døtrene. Nå var kreftene på hell, alt håp var tapt, natten nærmet seg. Plutselig ble de blendet av et sterkt lys som kom fra under jorden, og fra himmelen senket det seg en månesti. Disse to lysene forente seg, og foran dem dukket det opp en merkelig kvinneskikkelse, den ene halvdelen av kroppen hennes var svart som tjære – mørke, og den andre skinnende hvit – lys. Dette var Herskerinnen over Lys og Mørke.
Dere leter etter døtrene deres? Gi livene deres i bytte mot deres liv, og jeg vil returnere dem hjem!
Ta mitt!
Hulket Anna.
Og mitt!
Brølte Anders med siste krefter.
Foran dem åpnet jorden seg, de tok hverandre i hendene og hoppet i avgrunnen. Avgrunnen forsvant med en gang, jorden lukket seg og lyset sluknet.
I mellomtiden våknet jentene på den brennende sanden. Rundt dem var det verken trær eller busker – dette var en ekte brennende ørken. Den gylne sanden glitret i solstrålene, luften luktet av noe veldig søtlig, og i det fjerne hørte de musikk, som om det var tusen vakre fugler som ga fra seg myke triller. Jentene ble som vugget, som i barndommen, i vuggen.
Jeg er så søvnig.
Hvisket Mia stille og lukket øynene. Men Emilie – storesøsteren, husket plutselig hvordan mamma i barndommen fortalte jentene om kvikksand som trekker deg ned i avgrunnen, hvorfra du aldri kan komme deg ut.
Hun ropte:
Åpne øynene! Jeg elsker deg, lillesøster! Vi må komme oss herfra, ellers dør vi og redder aldri mamma og pappa.
Plutselig grep en ukjent kraft søstrene og bar dem som fjær gjennom luften. Jentene lukket øynene av frykt og overgav seg til denne ukjente kraften.
Midt i den forbannede skogen, der trærne, blomstene og fuglene ble levende, lyste opp i lyse farger og sang gode sanger, ved bekken med levende vann, dukket det plutselig opp en lysning dekket av regnbuefargede blomster og grønt, silkemykt gress. Midt på lysningen svaiet en snøhvit, enorm luftballong, klar til avgang. For at den ikke skulle ta av for tidlig, holdt mektige eiketrær den fast med sine magiske grener. Ballongen ventet på passasjerene sine.
Mamma og pappa døde ikke, den ukjente kraften brakte dem sammen med jentene om bord i luftballongen. Familien ble gjenforent og alle utslitte, men lykkelige, dro på den lange reisen hjem. Anna, Anders og jentene fikk aldri vite at denne vanskelige prøvelsen var Yngvilds verk, som aldri dukket opp i livet deres igjen. Og huset der den gamle damen bodde, forsvant helt og holdent sammen med sin listige, løgnaktige og lumske eier.
Fra det øyeblikket ble familien sterk og sammensveiset. Søstrene delte hemmeligheter med hverandre, hjalp foreldrene i alt, og mamma og pappa kranglet aldri mer, for en sterk familie – det er det viktigste!
