Den varme vårlige solen skinte ute, og lille Nadia ønsket å leke med vennene sine. Hun gikk smilende bort til mamma.
Kan jeg gå ut i gården til de andre barna?
spurte Nadia spent.
Selvfølgelig, kjære, men ta på deg jakken. Vinden er kjølig og du kan bli forkjølet.
svarte mamma omsorgsfullt.
Greit, mamma.
Jenten ble glad.
Nadia løp raskt ned trappen i oppgangen og kom ut i gården, hvor barna allerede hadde samlet seg.
Skal vi leke gjemsel?
ropte en gutt med vakre fregner.
Ja, la oss gjøre det!
støttet de andre ham gladelig.
Nadia ville gjemme seg så godt at ingen kunne finne henne, og hun la merke til et tre, høyt og mektig. Da hun klatret opp i det, ble jakken hennes hengende fast i en gren, og en knapp ble revet av det vakre plagget.
Ikke noe farlig! Jakken er fin uansett!
tenkte Nadia.
Etter å ha lekt nok, gikk jenten hjem. Etter middagen sovnet hun snart, og hun hadde en merkelig drøm. Nadia satt på en benk, og plutselig hørtes hulking og stille gråt. Hun gikk dit lydene kom fra. Da hun kom til treet og så ned på den svakt synlige roten til den mektige planten, så hun en liten knapp.
Det var som om den kom til live, og gråten fikk Nadia til å spørre knappen:
Hva gjør du her? Hvorfor gråter du? Hvem har såret deg?
Jeg har gått meg bort. Mine brødre og søstre er langt borte nå, og jeg ble igjen her. Hvordan skal jeg klare meg uten dem.
Har du brødre og søstre?
spurte Nadia ettertenksomt.
Ja!
svarte knappen gråtende.
Vi ligner jo så mye på hverandre.
hvisket den runde tingen trist.
Hvordan havnet du her, under dette treet?
fortsatte Nadia.
Jeg lekte så gøy, snurret rundt, snurret rundt og ... ble revet av. Og ingen plukket meg opp. Familien min forsvant langt bort, og nå vil jeg aldri møte dem igjen.
sa knappen trist.
Hvordan kan det ha seg?
ropte Nadia forvirret.
Sånn er det! Ingen vil hjelpe meg.
sukket knappen.
Nadia hørte knappens gråt bli svakere og svakere, og til slutt forsvant den helt.
Da hun våknet, hvisket hun krampeaktig: — Det er min skyld at knappen mistet familien sin, jeg må hjelpe den.
Hun hoppet ut av sengen og løp ivrigt til kjøkkenet, hvor mamma allerede laget frokost til datteren sin.
Mamma, jeg må ut med en gang!
sa Nadia høyt.
Vent litt, solskinn, det går ikke an. Du må først vaske deg, spise frokost og deretter gå ut i gården.
Men mamma!
protesterte jenten, men da hun så inn i mammas øyne, forsto hun at det var nytteløst å diskutere.
Etter å ha vasket seg og smakt på de deilige godsakene mamma hadde laget, skyndte Nadia seg ut. Hun løp til det samme treet hun hadde gjemt seg i fra vennene sine dagen før, og som hun hadde sett i drømmen. Litt andpusten begynte hun å lete etter knappen.
Hvor er den, jeg var jo her i går?
hvisket Nadia, redd for ikke å finne knappen.
Å ja! Jeg kastet den jo bort, lenger vekk.
husket jenten.
Nadia forlot treet og begynte å lete lenge etter knappen. I ørene hennes hørtes knappens gråt, som hun hadde hørt i drømmen. Hun var så redd for ikke å finne det hun hadde mistet, men da falt blikket hennes på en liten gren som lå forsømt på bakken. Da hun flyttet den til siden, så Nadia den etterlengtede tingen.
Der er den! Nå skal jeg hjelpe deg.
Nadia ble glad.
Da hun kom hjem, tenkte Nadia bekymret: — Hvordan skal jeg hjelpe knappen, jeg kan jo ikke sy.
Mamma, er det vanskelig å sy?
spurte datteren.
Nei. Man må bare være flittig og nøyaktig. Så går det bra.
svarte mamma rolig.
Lær meg å sy!
sa Nadia bestemt.
Sy? Vel, greit, sett deg ved bordet, så skal jeg hente skrinet med syutstyr.
mumlet mamma forskrekket.
Mamma gikk inn på rommet, og Nadia trakk stolen sin bort til bordet og ventet utålmodig på sytimen.
Da skrinet ble åpnet, åpnet det seg en magisk verden av syhåndverk for Nadias øyne. Der var tråder som glitret i lyset, nåler som var festet pent i en liten pute, store sakser og mange forskjellige bånd og perler.
Vel, skal vi begynne!
sa mamma muntert.
De satt lenge ved bordet, Nadia prøvde desperat å lære å sy, og tenkte hele tiden på den stakkars knappen. Hun ville så gjerne hjelpe den stakkars lille tingen, men dessverre gikk ingenting som det skulle. Tråden ville ikke lystre jenten, nålen stakk, og saksen var vanskelig å holde i hendene.
Etter lang strev begynte Nadia endelig å få til jevne sting, og hun sydde raskt knappen fast på jakken.
Så godt at jeg lærte å sy! Og viktigst av alt, jeg hjalp knappen, nå er den sammen med familien sin.
