Det fantes en gang et vakkert lønntre i en vakker nordlig by.
Hvordan det kom hit, husket det ikke lenger. Vanligvis sier man om slike at hvor man er født, der er man til nytte.
Lønntreet sto der med sine brede, utstrakte grener og observerte livet rundt seg. Noen ganger søkte spurvene ly i kronene hans fra regn og vind, andre ganger stoppet guttene som kom fra skolen opp for å prate ved siden av ham.
Forelskapte par likte å drømme om sommeren i skyggen hans.
Slik levde lønntreet. Enten det gikk lang eller kort tid, flyttet en grå gammel mann inn i huset ved siden av. Lønntreet så ham ofte. Mannen hadde trist blikk og et godt hjerte.
En dag stoppet den gamle mannen ved lønntreet. Lønntreet rislet med bladene sine:
Gammel mann, jeg har kjent deg lenge. Du er alene og jeg er alene. La oss være trist sammen.
Hvorfor være trist? La oss glede oss over hver dag. Se hvor mange mirakler det er rundt oss!
Og det var sant. Lønntreet begynte å legge merke til hvordan solen skinte på en spesiell måte, med kjærlighet. Mennesker kom under grenene på treet, delte gode intensjoner og oppriktige følelser.
En dag om høsten kom en liten jente, en førsteklassing, bort til lønntreet. Med begeistring samlet hun hans fargerike blader i en vakker bukett, kjærlig strøk ham og løp bort.
«Bestefar, se! Dette er vennene mine! De er ekte, vakre!» ropte jenten til den gamle mannen rett fra døren. Foran den gamle mannen åpnet det seg en uvanlig vakker vifte av blader.
«Et godt lønntre. Så mye godhet kommer fra det,» tenkte den gamle mannen.
Dagen etter felte de lønntreet. Og det oppsto et tomrom i sjelen til den gamle mannen. Spurvene kvitret ikke lenger så klart, og solen sluttet å varme.
Vinteren kom, kald og frostig med nyttårsfyrverkeri.
Den gamle mannen levde gjennom den med åpent hjerte og stille tristhet.
Vinteren gikk, og våren med rosy kinn tok over.
Maisolens varme omfavnet kjærlig livet rundt. Overalt våknet varmen.
En dag løp barnebarna hans inn gjennom de åpne dørene til den gamle mannen: «Bestefar, fra lønntreets stubbe har det kommet små grener med blader. Et mirakel! Et ekte mirakel!».
Den gamle mannen lo, og verden svarte ham med et godt latter. Igjen var det tid til å glede seg over hver dag.
