I et kongerike levde det en prinsesse. En helt vanlig jente, bare litt ulydig – som alle barn i hennes alder.
Og tennene hans er enorme, og han puster ut ild! Den som havner hos ham, møter en sikker død!
Sa alltid mamma-dronningen til Ingrid.
Og de prinsessene som havner hos dragen, er de som ikke pusser tennene om morgenen og ikke spiser opp suppen sin.
La pappa-kongen til.
I begynnelsen var Ingrid virkelig redd for dragen som bodde «i det tårnet der mot nord». Men årene gikk, jenten vokste opp, og nysgjerrigheten begynte sakte å overskygge frykten hennes. Og så hadde hun i hemmelighet veddet med barna til vaktene: Ville hun klare å besøke dragen? Eller var hun en feiging?
Men hun var jo en prinsesse! En ekte en! Navnet hennes var til og med skrevet på slektstreet allerede. Derfor var det ikke i hennes interesse å være feiging og gi opp.
Da mamma og pappa hadde dratt til et av sine utrolig kjedelige møter, stjal Ingrid et par epler fra kjøkkenet og la ut på ferden. Hun gikk lenge, og selv om avstanden egentlig var kort, viste det seg å være en vanskelig oppgave å ta seg fram i fine sko gjennom den tette skogen.
Men hun var jo en prinsesse! Og derfor sto hun allerede etter et par timer ved tårnet av mørk murstein. Hun så seg rundt – men dragen var ingen steder å se. Hun var i ferd med å fnøse at dette bare var tøv, men da blinket det lys i et høyt vindu.
HVEM HAR KOMMET TIL MEG?
Lød en dundrende stemme. I et øyeblikk glemte Ingrid sin status. Hun krympet seg og begynte å skjelve.
J-j-j-jeg.
Svarte hun med skjelvende stemme.
OG HVA VIL DU... Host-host... OG HVA... Host-host... OG HVA VIL DU... Atsjo!
Og plutselig ramlet en liten drage med grønne vinger ut fra tårnet.
Først frøs Ingrid i forvirring, men så begynte hun å le.
Hvorfor ler du?
Sa dragen fornærmet.
class="dialog woman good">Men du er jo helt liten!
Forklarte jenten gjennom tårer av latter.
Og alle skremte meg, sa at hvis jeg ikke pusset tennene, ville du bite meg i hjel.
Vel, jeg kan kanskje bite, hm. Spesielt hvis du ikke lytter til mamma. Hun mener det godt, hun vil deg vel.
Ja, jeg vet, jeg vet. Men den suppen er så ekkel... Men greit. Fortell heller om deg selv.
Og prinsessen la ikke merke til hvordan hele dagen gikk – så oppslukt ble de. Og først da solnedgangen farget himmelen purpur, skjønte hun – hun måtte dra, ellers ville de savne henne.
Vel, jeg må nok dra nå.
Jenten vinket.
Å... Vel, du... kom gjerne igjen. Det er så kjedelig å sitte alene.
Innrømmet dragen.
Ingrid nikket og smilte da hun gikk. Nå visste hun at hun hadde fått en ny venn.
