Åh, klokken har stoppet igjen og tiden har stoppet!
I disse øyeblikkene følte Lisa seg smertelig ensom, og for ikke å falle helt i fortvilelse, snakket jenten med klokken:
Hvor morsomt guttene og jentene på tunet starter ulike leker. Guttene i sandkassen bygger boligkomplekser med garasjer og bensinstasjoner. Jentene går rundt i flokker med små vesker som inneholder mange små ting med hemmeligheter. Disse hemmellighetene finner jentene på på, men av en eller annen grunn deler de dem aldri med meg. Hvorfor?
Jenten tørket en tåre og sukket.
Bom!
Lisa ble skremt av det uventede. Denne lyden kom fra klokken.
Bom! — det gjentok seg igjen, — Bom-dem vi kjenner hverandre, jeg er viseren!
Og fra klokken kom en tynn liten skjønnhet.
Fra dine triste tanker blir beina mine tunge, og jeg kan ikke gå. Hvorfor gråter du?
Ingen er venn med meg, — sukket Lisa, — De synes det ikke er interessant med meg.
Synes du det er interessant med dem?
Nei.
Du har selv svart på spørsmålet ditt. Det betyr at du må slutte å være trist, slutte å pine deg selv med bekymringer og finne aktiviteter og venner basert på dine interesser.
Basert på hvilke interesser?
Åh, livet finnes ikke bare på tunet ditt, jente. Åpne øynene dine vidt, og la oss fly og bli kjent med den endeløse verden. Se oppover, på denne grunnløse himmelen, hva ser du?
Så mange vakre og varierte fugler!
Vi dykker ned i havet, hva er her?
Fantastiske små fisk!
Og nå er vi i skogen, ved elven, i ørkenen, på isflaken.
Lisa ble andpusten av oppdagelsene, alt rundt henne virket så interessant at hun ville bli lenger på ett sted og bli kjent med verden ved å oppdage naturens virkelige hemmeligheter.
Men så var jenten igjen i stuen, klokken på veggen tikket stille, og foran henne lå en åpen bok med fargerike billeder av verdens land.
Takk, viser, — hvisket Lisa, — Jeg forstår alt nå.
