Å være liten er ikke lett. Det er så mye interessant rundt omkring, så mye ukjent, og du kan ikke spørre noen. Hvorfor ikke spørre? Fordi du ennå ikke kan snakke! Du husker kanskje gutten Morten, som elsket å leke gjemsel med katten sin. Katten lærte ham å gå den gangen. Men hvor mye kan man egentlig lære av en pelset firbent venn? Han sier bare mjau, mjau. Og han sier ingenting fornuftig.
Morten elsket å gå tur med moren sin. Først brukte hun veldig lang tid på å kle på ham, først genseren og strømpebuksene, så den varme dressen og støvlene, og til slutt hatten. Morten likte ikke hatten, men moren hans murret alltid når han tok den av seg selv. Men det Morten likte best på turen var å sitte i barnevognen. Han satt viktig med beina hengende ut, mens moren kjørte ham langs veien ved siden av bilene og gjennom parken hvor det vokste veldig høye trær. Men Morten visste ikke hva ting het den gangen. Han kunne bare si: «Ma-ma».
Og fra disse to stavelsene forsto moren hans på magisk vis hva han ville. Noen ganger var det et truende «ma-ma», da tok moren ham på armene, noen ganger var det et sorgmodig «ma-ma» og moren forsto at han var sliten. Det var uendelig mange måter å si disse to stavelsene på. Men Morten forsto at det fantes andre ord. Da han lærte seg å peke på forskjellige ting, begynte moren å navngi dem. Men han klarte ikke å gjenta noe.
Bi-l, — sa moren stavelse for stavelse, når gutten pekte på bilene som kjørte forbi.
Bi! — var alt gutten svarte.
Tre, — sa moren, når de gikk i parken og Morten stirret interessert på de grønne eikene.
Ma...– svarte barnet ettertenksomt.
Dette gjentok seg dag etter dag: moren snakket, Morten lyttet, men han hadde ikke dårlig tid med å gjenta.
En dag, mens han gikk i parken, la Morten merke til en stor svart fugl. Den gikk viktig fram og tilbake på bladene. Moren forsto ikke med en gang hva gutten var så interessert i. Fuglen så også på gutten, tok noen skritt mot ham og gutten klappet i hendene.
Fuglen ble ikke redd, den kom nærmere og så på gutten. Han likte henne tydeligvis. Morten stirret intenst på det uvanlige sorte vesenet. Han hadde aldri møtt slike interessante fugler før. Han pekte på den og moren sa:
Krå-ke.
Morten sa ingenting til svar. Moren ble ikke overrasket, hun visste helt sikkert at Morten ikke kunne gjenta et så langt ord. Kråken så på gutten litt til, og sa så høyt og klart:
Krå-å-å.
Og med store sorte vinger fløy den bort.
Morten var fascinert av dette møtet. Hele turen husket han hvordan kråken sa: «Krå». Og han ville veldig gjerne snakke med denne fuglen. Lenge prøvde han å lage ulike lyder. Noen ganger brølte han som en tiger, noen ganger sang han en lang «Aaaaaa».
Moren smilte, uten å vite at hennes lille gutt prøvde å gjenta.
Da de kom hjem den kvelden, begynte moren å kle av Morten. Han kunne ikke glemme den fantastiske fuglen. Og plutselig så han at en fugl som lignet på den han hadde sett med moren i parken, landet på vinduskarmen. Han klappet i hendene for å få oppmerksomheten til moren, og pekte på kråken. Moren så fuglen og sa igjen:
Krå-ke.
Krå-å-å! — svarte gutten.
Moren ble overrasket og veldig glad. Den lille Morten hadde sagt noe annet enn de to stavelsene «ma-ma» for første gang. Den kvelden så hele familien med glede hvordan Morten, som satt ved vinduet, snakket med kråken. Noen ganger så det ut til at hun til og med svarte ham.
Moren begynte å ta gutten oftere med i parken, og det viste seg at han elsket fugler. Snart kunne han allerede ord som: «Kvitring» eller «Uhu». Og så klarte han å glede moren ved å si selv:
Krå-ke!
Slik hjalp kjærligheten til dyr og tørsten etter kunnskap den lille gutten Morten med å si sine første ord. Og kråken er fortsatt hans favorittfugl av alle.
