I en skog bodde to bestevenner – jordekorn Ole og vaskebjørn Fredrik. Vennene hadde vært uadskillelige siden barndommen, de hjalp alltid hverandre i vanskelige stunder og tok vare på hverandre.
Skogen hvor vennene bodde var den vakreste av alle i området, her var det så mange interessante og vakre trær, og om sommeren, når alt rundt var grønt, blomstret det nydelige fargerike blomster på lystene.
Ole og Fredrik kom ofte hit for å leke og beundre den utrolige skjønnheten, og tok med seg forskjellige godsaker og leker. En vakker sommerdag, da den lyse solen skinte og fuglene sang sine vakre sanger rundt omkring, bestemte vennene seg for å more seg på blomsterlysten igjen.
De tok med seg alt det beste hjemmefra – nøtter, bær, frø og andre delikatesser. Hver av dem hadde sitt eget lille hus, og hver pyntet det slik de ville.
Dørterskelen til huset hvor Ole bodde var pyntet med forskjellige kvister som lignet på håndverk laget av farget papir. Alle skogens små dyr kom til og med for å se på denne skjønnheten. Fredrik hadde limt vakre mønstre av blader på vinduene i sitt hus, han kunne lage veldig vakre collager. Vennene besøkte ofte hverandre og hadde det veldig gøy sammen.
Og da de kom til blomsterlysten, brettet Ole og Fredrik ut teppet sitt, laget av pilekvist, på det varme grønne gresset, la ut maten og begynte å løpe og leke. Midt på lysten sto et høyt tre, og vennene våre elsket å klatre helt til toppen for å se alle de skjulte stedene i skogen, alle hullene og husene til naboene sine og alle lystene hvor de kunne gå og leke.
Ole: Kom og ta meg igjen! Jeg er nesten helt på toppen.
Utbrøt Fredrik.
Treet var veldig høyt, og hvis man så ned fra toppen, begynte vennenes poter noen ganger til og med å skjelve av frykt. Men likevel var det veldig interessant for dem å konkurrere om hvem som ville nå den høyeste grenen først.
Fredrik, hvordan klarer du alltid å klatre til toppen så fort? Spiser du noe spesielt som gir deg så mye krefter?
Spurte Ole.
Ha-ha-ha! Du er morsom! Du er bare svak, mens jeg er sterk, det er alt!
Lo vaskebjørnen Fredrik.
Jordekornet rynket pannen, det gjorde han alltid når han ble fornærmet. Hver gang vennene lekte leker hvor de måtte klatre eller løpe et sted, vant Fredrik, og lo alltid av det langsomme jordekornet.
Men du vet jo at jeg bare tullet! Du er flink, og jeg oppmuntrer deg med vilje slik at du beveger deg raskere! Du er min aller beste venn, og jeg vil aldri elske noen andre så mye som jeg elsker deg! La meg ikke si sånt mer, jeg liker ikke i det hele tatt når du blir fornærmet!
Ole rakte Fredrik poten og hjalp ham å klatre helt til toppen.
Og plutselig, da vennene hadde satt seg på den ytterste og sterkeste grenen, hørte de en merkelig lyd «hr-hr-hr».
Hvem er her???
Ble Ole redd.
Hvem sitter her foruten oss? Hvor har du gjemt deg?
Ropte Fredrik.
Fra bak bladene som dekket trestammen, dukket plutselig et lite rødt ansikt opp. Først viste en liten nese seg, og deretter øyne og ører.
Hei! Jeg heter Pil, og jeg bor her nå.
Plutselig utbrøt den nye beboeren i treet høyt. Det var et ekorn, med en busket ildrød hale og et busket svart bryst.
Herregud! Du skremte oss så mye at vi nesten falt ned fra grenene.
Sa Ole med et høyt sukk.
Unnskyld meg, vær så snill, jeg ville slett ikke skremme dere. Jeg er bare ny her, kjenner ingen, derfor viste jeg meg ikke med en gang. Men vet dere hva? La oss bli venner? Jeg kan så mange forskjellige interessante leker, vi vil aldri kjede oss. Kom ofte på besøk til meg, så skal jeg traktere dere med godteri.
Babblet Pil og klemte sine nye skogsvenner.
Fra da av begynte dyrene å leke og gå sammen, løp på blomsterlysten, samlet bær og frø sammen, og var lykkelige.
En gang bestemte Ole, Fredrik og Pil seg for å gå til elven sammen. Pil tok med seg en liten flåte som hun hadde laget selv, og guttene tok med forskjellige godsaker.
Da de kom til elven, satte Pil seg på flåten og sa:
Her er det bare plass til to. Bestem selv hvem som skal seile med meg på elven, mens jeg vasker meg.
Jeg, selvfølgelig jeg!
Ropte Ole.
Hvorfor deg? Jeg vil også!
Protesterte Fredrik.
Vet du, Pil! Du er nå min aller beste venninne, derfor må du slippe meg på flåten!
Insisterte Ole.
Hva med meg? Jeg vil også være venn og leke med deg, Pil. Ole har ikke så mange flotte og interessante leker, men med deg er det alltid gøy og interessant!
Ropte Fredrik.
Dyrene begynte å krangle seg imellom og til slutt kastet begge seg mot flåten. Da de styrtet på den samtidig, gikk plutselig flåten i to deler og fløt i forskjellige retninger.
Nå ødela dere alt!
Ropte Pil.
Hun svingte sin busket hale og hoppet raskt hjem.
Mens Ole og Fredrik snudde seg bort fra hverandre og gikk hver til sitt hus.
Vinteren kom, og det ble veldig kaldt i skogen. Det falt hvit, luftig snø, i et så tykt lag at man ikke engang kunne se buskene. En dag bestemte Ole seg for å gå ut av huset sitt, han ville samle nye kvister for å pynte boligen sin. Etter å ha samlet alt han trengte, begynte jordekornet å gå hjem, det begynte allerede å bli mørkt ute, og han ville ikke vandre rundt i den mørke villmarken.
Men da han kom til huset sitt, falt han av forbauselse – i stedet for huset hans lå det et enormt tre på bakken, som hadde falt rett på taket på grunn av vinden. Ole begynte å gråte, for nå hadde han ingen plass å bo, og det var så kaldt ute. Og da husket han sin nye beste venninne som bodde på lysten på toppen av det største treet i skogen. Han dro til henne.
Ekorn, det er meg, Ole! Slipp meg inn, huset mitt ble dekket av et tre, og nå har jeg ingen plass å bo! Vi er jo venner!
Nei da! Hvis jeg slipper deg inn, blir det veldig lite plass til meg, og jeg må dele maten min med deg. Nei, jeg slipper deg ikke inn. Gå og bygg deg et nytt hjem, jeg vil ikke bo med deg!
Hørte Ole et helt uventet svar.
Forvirret over et så forferdelig svar, begynte Ole å hulke, så høyt at Fredrik hørte det. Vaskebjørnens hus var ikke så langt fra lysten hvor Pil bodde.
Han løp mot lyden, og da han kom frem, spurte han:
Hva har skjedd, Ole? Du gråter så høyt at jeg kan høre det helt hjemme hos meg!
Fredrik? Er du ikke sint på meg lenger? Vi kranglet jo, jeg trodde du ikke ville se meg mer! Jeg har ikke hus lenger, det ble dekket av et enormt tre, og nå har jeg ingen steder å gå.
Gråt jordekornet.
Fredrik løftet Ole opp fra den kalde snødekte bakken og de gikk hjem til vaskebjørnen.
Vet du, Ole, jeg har tenkt og bestemt at jeg aldri har hatt, har eller noensinne vil ha en bedre venn enn deg. Bo her, sammen blir det morsommere, og vi kan samle mat sammen!
Begynte Fredrik å gråte av lykke.
Fra da av skiltes jordekornet og vaskebjørnen aldri. De forsto at man ikke må forråde sine beste og trofaste venner, man må alltid hjelpe hverandre, ta vare på hverandre og aldri krangle.
Eventyr er en ekte og veldig god lærebok for barn og voksne. Disse historiene lærer oss å leve i godhet og omsorg.
