I en enorm tett skog, i et stort gammelt hus av furestammer, bodde den grå ulven Ole Gråside. Han ble kalt det fordi den ene siden hans var grå. Han var den viktigste i skogen, og alle dyrene respekterte ham og lyttet til ham.
Når det skjedde noen uhell i skogen, fant Ole Gråside alltid den riktige løsningen, så mange kom til ham for å få råd. Snart kom mamma Ekorn hoppende for å klage på sin vanskelige sønn, snart kom Slangedamen krypende for å fortelle at naboen plaget henne.
Eller så ringte telefonen:
Ole Gråside, jeg trenger ditt råd! Jeg vil bygge meg et nytt hus, kan du ikke anbefale hvor jeg kan få tak i gode grener?
Ropte Villsvinet i den andre enden av ledningen.
Og Gråside hadde ikke noe annet valg enn å veilede Ekornens sønn på rett vei, ha lange samtaler med Slangedamens nabo, og ringe rundt til alle butikker hvor man kunne kjøpe solide grener til Villsvinets hus.
Men en vakker morgen, da solen skinte sterkt og fuglene sang høyt, kom det en slik tungsinn over Ulven at han slo av telefonen, lukket dørene i huset grundig, tok sin gamle vandrepipe og tente den. Og han begynte å huske sine unge år, da han var frisk, sterk og ung.
Gråside hadde en nær venn – Ulven Brunside. De hadde bodd i samme skog siden barndommen og var uatskillelige venner. Mange interessante historier hendte dem, hvor de ikke hadde vært, og hva de ikke hadde sett.
Og hvor mange morsomme hendelser som skjedde med dem – alt kan ikke fortelles. Ulven Gråside sitter og røyker sin pipe, og husker en av disse morsomme historiene. Morsom for noen, trist for andre.
Begge vennene bestemte seg for å stjele nøtter fra Ekornens hule. Brunside klatret opp i treet, kom helt til toppen, fylte lommene fulle av nøtter, men kunne ikke komme ned. Han satt i treet hele natten, mens Gråside satt under treet og var redd for å fortelle det til moren, fordi de begge ville fått skikkelig juling. Mødrene deres var strenge ulvinner.
Og det var Beveren – den gamle brannmannen – som hjalp dem da. Han rev i stykker skjorten sin og rev opp buksene da han hentet Brunside ned fra treet. Som takk bestemte vennene seg for å hjelpe Beveren med å plante en hage. De kom om morgenen, gravde opp bed mens brannmannen gikk for å hente frø. De ser – på benken langs hagen ligger det røtter.
Vel, sikkert har den gamle brannmannen glemt disse frøene! Men vi skal gjøre noe godt for ham – vi planter dem alle rundt hagen, la dem vokse og bære frukt.
Brunside og Gråside bestemte seg for å hjelpe Beveren.
Og etter en halv måned kom brannmannen løpende til dem og ropte:
Jeg tok dere ned fra treet, reddet livene deres, og dere plantet ugress i hagen min, og så kraftig ugress at det ikke kan lukes bort med noen hakke og ikke hugges bort med noen øks! Nå vokser det ingenting der bortsett fra dette unyttige gresset! Forgjeves slet jeg og plantet grønnsaker, alt forgjeves på grunn av deres "hjelp"!
Og det var en annen morsom hendelse da de nære vennene Gråside og Brunside beskyttet skogen mot tømmerhoggerene. Det var flere avdelinger av forsvarere ved grensen. Og Gråside var kokk der. En gang kokte han en hel gryte med grøt og la i salt i stedet for sukker, og ikke en klype, men hele fem. Han forvekslet dem.
Og alle spiste taust og lot som om det smakte godt. Og alt fordi Brunside – den nære vennen – beordret alle til å tie og rose grøten, slik at Gråside ikke skulle bli straffet og satt i arrest.
Ole Gråside var så fordypet i dagdrømmer, utstrakt i stolen, at bankingen på døren skremte ham.
Vel, her starter det! Hvem har kommet til meg for råd nå igjen!
Gråside åpnet døren og så på terskelen – dere vil aldri gjette hvem – Ole Brunside! Han savnet også vennen sin forferdelig og bestemte seg for å besøke ham.
