I en liten skog bodde en liten bjørnunge. Han elsket veldig å være ute, løpe etter sommerfugler, lytte til fuglene som sang, og rulle seg i det myke gresset. Men mest av alt elsket han å leke med vennen sin — kaninen.
En dag, da bjørnungen og kaninen gikk i skogen, sa kaninen:
Bjørnunge, jeg inviterer deg til bursdagen min i morgen tidlig! Vi skal ha det gøy, leke og spise masse godsaker!
Bjørnungen ble veldig glad. Han elsket godteri og moro. Da kaninen gikk hjem, tenkte bjørnungen: «Hva skal jeg gi vennen min? Jeg kunne gi ham en stor hodekål! Men kaninen har full lagring av kål... Jeg kunne gi ham en stor, søt gulrot! Men kaninen har også mye gulrot...»
Bjørnungen ble lei seg. Han gråt. Og så så han at han var på en eng som han hadde kommet til uten å merke det. Og engen var veldig, veldig vakker. Overalt vokste gule, røde, blå og oransje blomster.
Over blomstene, som i en dans, fløy sommerfugler, humler surret, og på grenene av trærne som vokste ved siden av engen, sang fuglene sine klare sanger.
Bjørnungen så på blomstene og kom på hva han skulle gi vennen sin: «Jeg skal gi ham den vakreste blomsterbuketten i hele verden!»
Og han begynte å plukke blomster. Etter å ha plukket en enorm bukett, løp bjørnungen hjem, la blomstene på bordet og la seg til å sove, og tenkte på hvor glad kaninen ville bli i morgen.
Morgenen kom. Bjørnungen våknet, vasket seg og grep buketten for å gå til bursdagen. Og så så han at hans friske, duftende, vakre blomster hadde visnet og blitt til noen filler.
«Men hvorfor?» gråt bjørnungen da han skjønte at gaven hans var død. «Hvorfor visnet blomstene mine? Hva gjorde jeg galt?» tenkte han mens han så på det som hadde vært buketten sin.
Bjørnungen ble trist og gikk igjen for å lete etter den fantastiske engen med de vakreste blomstene i hele verden. Han lette og lette og fant den. Og bjørnungen begynte igjen å plukke blomster. Da buketten var samlet, tenkte han: «Hva kan jeg gjøre for at blomstene ikke visner igjen?»
Han tenkte og tenkte og husket at når det er veldig varmt om sommeren og det ikke har regnet på lenge, blir alle plantene i skogen vile, blir gule og dør. Men når det regner, blir plantene vakre igjen, som om de blir levende. Og bjørnungen tenkte: «Buketten min trenger vann!»
Med disse tankene løp han hjem, tok en vase, fylte den med vann og satte buketten i den. Så tok han vasen med buketten og gikk til kaninens bursdagsfeiring.
Kaninen ble veldig glad for blomstene. «Hvor vakre de er! Og hvor godt de lukter!» Og bjørnungen sa: «La disse blomstene alltid stå i en vase med vann, så vil de forbli like vakre lenge!»
Kaninen gjorde nettopp det. Han fylte vasen med friskt vann hver morgen, og den vakre buketten fra bjørnungen gleder kaninen lenge etterpå, og minner ham om den mest gøye bursdagen i hele livet hans.
