Det var en gang en jente som het Anniken. Hun bodde sammen med foreldrene sine i et stort vakkert hus. Her var alt laget av tre, så det var alltid en behagelig duft av bartrær i rommene.
Annikens mamma – Maria, var den beste husmoren i bygda. Hun laget fantastiske kaker med kirsebær og morbær, kunne bake deilige godsaker og lage forskjellige retter, så alle kom på besøk til Annikens hus.
Jentas pappa var bonde, han het Ivar. Han tilbrakte nesten all tiden sin på gården. Han hadde både drivhus med grønnsaker, innhegninger for hester, og fjøs med sauer og lam.
Anniken elsket å komme til pappa på gården, her hadde hun mange venner. Og hun hadde også en venn – Tarjei. Gutten bodde ikke langt fra Annikens hus og kom ofte løpende for å leke med henne.
Jenta var seks år, og Tarjei syv, de hadde vært uatskillelige siden fødselen, og foreldrene deres var også venner og besøkte ofte hverandre. Tiden gikk, og barna ble eldre og eldre. Nå hadde Anniken fylt femten år, hun hadde blitt en ekte skjønnhet.
En gang, da Tarjeis foreldre igjen kom på besøk til Anniken, sa moren hans:
Se på barna våre, de er jo en ekte brud og brudgom! Når Anniken fyller atten, vil Tarjei allerede være nitten år, da må vi absolutt holde bryllup!
Selvfølgelig! De ser så vakre ut sammen. De har jo kjent hverandre siden fødselen!
Sa jentas mamma.
Barna bare smilte. De elsket virkelig hverandre, de var de beste vennene, og ingen av dem hadde noen nærmere.
En dag sendte Annikens mamma jenta til skogen etter morbær, for å bake deilige luftige kaker. Om kvelden skulle Tarjei og foreldrene hans komme på besøk igjen.
Anniken, prøv å plukke morbær så raskt som mulig, jeg trenger hjelpen din også, – sa mamma Maria.
Mamma, jeg skal være veldig rask. Men kan jeg ikke ta med Tarjei, det er jo kjedelig å gå alene i skogen!
Spurte Anniken
La oss gi dem en overraskelse, de vet jo ikke at vi skal lage deilige kaker til dem i dag.
Anniken var enig. Hun tok kurven og dro til skogen. Jenta elsket å gå tur her. Fuglene sang vakre sanger for henne, løvet i trærne suste også forskjellige melodier. Noen ganger dukket ørene til grå kaniner opp bak trærne, og en gang så Anniken til og med et ekorn som viftet med sin busete røde hale.
Endelig kom jeg til deg, mitt kjære tre!
Sa Anniken da hun kom til morbærtreet. Jenta plukket bærene og fylte hele kurven til randen.
På vei tilbake hørte hun en merkelig lyd, det virket som om noe hylte og brølte bak henne. Da hun snudde seg, så jenta en stor skygge av et tre med enorme greiner. Hun ble så redd at hun slapp kurven.
Hva gjør du her? Hvorfor kom du hit?
Hvisket skyggen.
Jeg kom for å plukke bær til kakene som mamma baker.
Svarte Anniken redd.
Vet du at jeg er sjefen i denne skogen, og ingen får gå her, og enda mindre plukke naturens gaver!
Fortsatte skyggen å skremme jenta.
Som straff skal jeg forvandle deg til det vakreste dyret, og du skal aldri bli menneske igjen. Bare én redning finnes – du må bli oppriktig elsket av en ung mann.
Skyggen viftet med greinene, og Anniken ble straks forvandlet til en vakker hvit hest med silkemyk glitrende man. Hesten galopperte mot huset, den forsto ikke at alt dette virkelig hadde skjedd med den.
Ivar! Det har gått flere timer siden Anniken gikk til skogen etter morbær. Jeg er bekymret, hun er fortsatt ikke tilbake, kanskje har det skjedd noe!
Løp Maria inn i fjøset.
Ikke bekymre deg. Hun er en nysgjerrig jente, sikkert har hun stått og sett på bladene til et nytt tre, eller lyttet til fuglesang.
Sa faren.
Og plutselig stormet en vakker snøhvit hest inn i fjøset. Den slo med hovene og kastet seg så rundt i stallen at pappa og mamma til og med ble redde.
Hvor kom denne vakre hesten fra? Hvem eier den? Det er jo ingen i nærheten som har hester!
Undret Ivar seg.
La oss beholde den hos oss, mate den, kanskje den er sulten. Noe plager den, se bare hvordan den slår med hovene, som om den prøver å fortelle oss noe.
Foreslo Annikens mamma.
Flere måneder gikk, foreldrene lette overalt etter datteren. Tarjei gikk hver dag til skogen for å lete etter jenta, men fant henne aldri. Han kom hver dag til stallen, som om han hadde en anelse.
Hei, vakre! Hvorfor har du så triste øyne?
Sa gutten.
Anniken prøvde bare å lage menneskelige lyder, men det fungerte ikke. Og til og med tårer rant fra øynene hennes, mens Tarjei kjærtegnet og trøstet henne.
En dag, da kjøpere kom til Ivar for å kjøpe en hest, var Tarjei i stallen.
Hvilken er den vakreste hesten deres?
Spurte kjøperen.
Denne vakre damen er den yngste og best stelte. Hun kom galoperende til oss for flere måneder siden og ble boende her. Vi vet ikke hvor hun kommer fra, hvem som eier henne, men vi jaget henne ikke bort, lot henne bo i stallen sammen med alle hestene.
Svarte faren.
Kjøpmannen rakte frem pengene og gikk mot hesten.
Og plutselig hørtes et rop bak ryggen hans:
Jeg gir den ikke fra meg! Dette er min hest! Jeg skal aldri la noen ta henne!
Tarjei løp til Anniken og sperret veien med en stor høystakk.
Gutten gikk bort til hesten, strøk den kjærlig over manen og sa:
Jeg gir deg ikke til noen!
Og plutselig ble den snøhvite hesten forvandlet til Anniken! Hun var så vakker at alle rundt ble blinde av hennes skjønnhet.
Tarjei!
Utbrøt jenta.
Anniken! Er det virkelig deg! Jeg visste det, jeg trodde at du absolutt ville bli funnet!
Siden den gang var Tarjei og Anniken aldri fra hverandre. Da jenta fylte atten år og gutten nitten, holdt de bryllup. De levde lenge og lykkelig, og forlot aldri hverandre.
