En varm sommerdag, fylt med duften av urter og blomster, gikk den lille gråe musen Frida langs skogkanten. Hun plukket blomster til en bukett og oppdaget plutselig et hveteaks på veien.
Musen Frida plukket det opp og så på det nøye. Det var helt fullt av saftige, gylne korn, fra stilken til toppen. Den lille musen bar det sammen med blomstene til sitt hull, som lå på den andre siden av skogkanten. Hun gikk bøyd under vekten av akset, og møtte haren Langøre, en feiging.
Han så hvordan musen slet, og sa:
Hei, musen Frida, hvorfor trenger du det tunge akset? Ikke bær det, ikke slit deg ut. Kast det!
Frida så på Langøre med et misbilligende blikk og sa:
Nei, jeg forlater ikke akset, jeg kaster det ikke. Jeg kommer til å få god bruk for det.
Og hun fortsatte med sin tunge byrde. Hun gikk og gikk, og plutselig så hun ekorn Buskhale sitte i en høy, grenet furu og gnage på nøtter og kongler.
Ekornet så også Frida og sa:
Mus, akset er så tungt, så stort. Det er sikkert vanskelig for deg å bære det. Kast det, da blir det lettere å gå.
Nei, jeg kaster det ikke.
Sa musen med trøtt stemme, og fortsatte på veien til sitt koselige hull. Lenge gikk lille Frida langs skogkanten, hun ble sliten. Hun gikk inn i hullet sitt, hvilte litt, tok et spesielt redskap for tresking, tresket akset, og alle kornene falt ut.
Hun siktet dem, helte dem i kvernen, malte kornene – det ble mel. Melet som Frida fikk var hvitt som snø og luftig. Hun tok en klatt smør, egg, sukker og eltet deig. Musen fyrte opp ovnen og bakte boller med forskjellige fyllinger: med bringebær, med nøtter, med sopp, ost...
Bollene ble gylne, appetittvekkende og duftende. Duften spredte seg over hele skogen. Så brygget musen Frida te av skogurter, dekket bordet og inviterte haren Langøre og ekornet Buskhale på besøk.
De ble veldig overrasket:
Frida, hvor kommer all denne godsakene fra?
Alt dette er fra det akset.
Svarte musen dem.
Jeg arbeidet, jeg var ikke lat, og bollene er resultatet av mitt arbeid. Vær så god og tenk nøye over hvordan dere prøvde å overtale meg til å gi opp det verdifulle akset, uten hvilket disse smakfulle og duftende bollene aldri ville blitt til.
I den lille musens ord lå det stor visdom om at alt arbeid blir belønnet og aldri er forgjeves. Og det som verdsettes mest er det man har gjort selv, med egne hender og innsats.
