Det var engang en Vinter. Og hun hadde barn: guttene Frost og Vind, og jentene Snøfokk, Snøstorm og Snøkav.
Vinteren elsket barna sine så høyt at hun noen ganger lot dem leke fritt. Og barna ble bråkete, lekne, selvrådige og uforutsigbare. De likte å hitte på løyer sammen.
Frost likte å fryse alt rundt seg, og gjøre det om til istapper og rim. Vind elsket å smette inn på skjulte steder og lage merkelige, skumle lyder, og skremme dyr og mennesker.
Snøfokk, Snøstorm og Snøkav var ekte kjeltringer. De dekket jorden med et snøteppe om kapp, rev luftige dyner fra hverandres hender og kastet dem fra sted til sted. Men noen ganger våknet godheten i jenteshjertene, og de gav trærne, takene på husene og alt som kom i veien deres hvite pelsfrakker.
Kjekke Vind likte å spøke med søstrene sine. Han tok teppet og flyttet det til et annet sted, og prøvde å ta pelsfrakkene av trærne og husene.
Vind likte å danse med Snøfokk. De holdt ofte forestillinger, særlig der det var mye rom: på viddene og på slettene.
Men når Snøkav og Frost begynte å leke med Vind... å, for et leven! Området ble til en isørken. Ikke alle fugler eller dyr kunne overleve disse lekene. Fuglene falt av grenene av kulde, og frøs fast i snøen.
Frost og Vind likte å krangle med hverandre. Da begynte den iskalde kulden å ta over ute.
Den lille jenta Snøkav elsket å synge, og søsteren Snøstorm sang med. Bare stemmene deres var ikke gode. De kunne ikke synge, de kunne bare klage og hyle, og skremte folk med sine lange sanger.
Vinteren så på barnas stunt en stund, og så fikk hun medlidenhet med alle levende skapninger. Hun drev barna inn i stua, låste døren, ga hver av dem en bok og tvang dem til å lese.
Før dere har lest alle bøkene, får dere ikke gå ut og leke!
Da blir det varmere ute. Solen begynner å skinne klart. Fuglene, dyrene og menneskene får hvile fra den grusomme kulden. Og så spretter Vinterens barn ut igjen for å leke!