Ensomt i skogen bodde en snill og klok rev som het Magnus. Han hadde to sønner: den eldste, Leo, og den yngste, Mikkel. Leo var lydig, mens Mikkel var en uro. Leo viste respekt overfor alle, mens Mikkel ikke alltid viste aktelse, heller ikke overfor foreldrene sine.
En dag bestemte pappa Magnus seg for å lære Mikkel å sette pris på og respektere arbeidet han og mamma gjorde. Han inviterte sønnen på en tur i skogen og begynte å fortelle ham en historie:
For lenge, lenge siden bodde en familie av harer i skogen. De hadde mange harunger, og de små elsket foreldrene sine høyt. Hver dag hjalp de dem med alt de kunne: de plukket bær, feide bort løv og deltok til og med i byggingen av en ny rede. Harene levde lykkelig og var alltid fornøyde, for det rådet fred, harmoni og respekt for hverandre i familien.
I den neste skogen bodde det en familie av vaskebjørner. De hadde to sønner: den eldste, Rico, og den yngste, Milo. Rico var rolig og lyttet til mamma og pappa, mens Milo vokste opp udankbar og bråkete. Han viste ikke respekt for noen, heller ikke for foreldrene sine. Han hjalp dem ikke med husarbeidet, snakket grovt og brydde seg ikke om noe annet enn sine egne ønsker.
En dag bestemte Milo seg for at han ikke trengte noen. At broren og foreldrene bare var i veien for ham. Han rømte hjemmefra og dro ut på reise, full av besluttsomhet og selvsikkerhet. Men reisen ble kort og ubehagelig, og likevel svært lærerik!
Den lille vaskebjørnen skjønte ikke hvor mye foreldrene gjorde for ham. Han verdsatte verken omsorg eller støtte. Han visste ikke at frokosten ikke kommer av seg selv, at taket over hodet må bygges, og at trygghet må sikres.
Problemene begynte nesten med en gang. Først gikk maten tom for Milo, og han kjente sult. Bjørnungen skjønte at det var vanskelig å overleve uten foreldrene, som alltid hadde laget mat til ham. Milo kunne ikke finne mat selv, for han hadde ikke villet lære det. Og hvorfor skulle han? Foreldrene gjorde jo alt for at han ikke skulle sulte.
Så kom regnet. Bjørnungen ble våt og fryste hardt. Hvor han lengtet etter den varme og tørre hulen som mamma og pappa hadde bygget. Milo forsto at foreldrene sørget for komforten hans, og at det her i skogen ingen ville ta vare på ham.
Til slutt møtte Milo en ulv og slapp nesten unna med skrekken i kroppen. Han ble redd og forsto at det er vanskelig å takle farer uten foreldrenes beskyttelse og støtte. Tidligere hadde han ikke tenkt over dette, for foreldrene var alltid til stede. Han trodde at mamma og pappa bare var i veien for moroa og advarte mot farer.
Lei seg, sulten og redd vandret Milo rundt i skogen uten mål, og han visste ikke hvordan han skulle finne veien hjem. Han skjønte at han ikke engang kunne finne sitt eget hi uten hjelp fra foreldrene. Han innså at foreldrene alltid hadde vært hans støtte og veiledet ham på rett vei.
Da Milo kom hjem tidlig på morgenen, skjelvende, snakket han med mamma og pappa. Han ba om unnskyldning for oppførselen sin og lovet å bli bedre.
Fra da av hjalp han foreldrene med alt: med rydding og matlaging, og med å passe de yngre søsknene. Han takket alltid for middagen, og ordet «takk» viste seg å være ufarlig og til og med hyggelig.
Milo begynte å interessere seg for hvordan mamma og pappa hadde hatt dagen, hva de hadde sett som var spennende, og hvordan han kunne være nyttig for familien. Når Milo var sammen med vennene sine, snakket han om foreldrene sine med stolthet og prøvde å være et forbilde for de andre barna. For også i dette ligger respekten for mamma og pappa.
Vaskebjørnungen merket at forholdet til foreldrene ble varmere. Familien av vaskebjørner ble lykkeligere og sterkere takket være respekten og kjærligheten som nå rådet i hjemmet. For gjensidig respekt er nøkkelen til en lykkelig og sterk familie.
Magnus avsluttet fortellingen sin og så på Mikkel med et smil. Så sa han:
Mikkel, jeg vil at du skal forstå hvor viktig det er å respektere og sette pris på foreldrene dine. Vi gjør alt vi kan for at du skal være lykkelig. Hjelp oss, vær så snill. Vis takknemlighet og respekt, så ser du hvordan familien vår blir sterkere.
Mikkel tenkte seg om. Han skjønte at faren hadde rett. Fra da av begynte reven å delta aktivt i familiens gjøremål: rydde rommet sitt, hjelpe til med matlagingen og til og med stelle hagen.
Han takket mamma og pappa for alt de gjorde for ham, og fortalte hvor mye han satte pris på dem.
Magnus så hvordan sønnen hans forandret seg, og han var veldig stolt av ham. Og så bestemte han seg for å fortelle Mikkel en fortsettelse av historien om vaskebjørnfamilien.
– En dag brøt det ut brann i skogen. Ilden spredte seg raskt, og alle dyrene var i fare. Harene og vaskebjørnene bestemte seg for å slå seg sammen for å redde alle. De slokket branner sammen og hjalp naboene med å komme seg ut av ilden. Takket være felles innsats klarte de det!
Etter dette skjønte vaskebjørnene Milo og Leo at de hadde klart å takle ilden fordi de hadde slått seg sammen med vennene sine, jobbet sammen, respektert hverandre, gitt hjelp og takknemlig tatt imot den. De forsto hvor viktig det er å støtte hverandre i vanskelige tider.
Magnus avsluttet fortellingen og så på Mikkel.
Mikkel, jeg vil at du skal forstå at når vi er sammen, er det lettere å overvinne vanskeligheter. Når vi respekterer og setter pris på hverandre, blir vi sterkere. Vi er i stand til å takle alle prøvelser!
Mikkel smilte og klemte faren sin.
Jeg vet det, pappa, svarte reven.