Dagene gikk, dyrene levde sitt vanlige liv uten å merke noen endringer etter at skogen deres ble besøkt av kråkene-stortingsrepresentantene. Men en natt herjet en storm i skogen. Lynet lyste opp himmelen, og regnet øste ned. Ville vannmasser strømmet inn i skogen og ødela alt i sin vei. De rev opp trær med røttene, eroderte kløfter og knakk busker. Om morgenen sluttet lynet å slå ned. Stormen hadde gitt seg.
Solen brøt gjennom de våte skyene, og lysstrømmer veltet inn i den vannvaskede skogen. På greinene som stormen hadde revet løs, glitret duggdråper, og gresset som hadde blitt presset ned av den kraftige vinden, reiste seg igjen. En ensom regndråpe rant nedover den svarte barken på en tynn, tørr grein og stoppet på toppen, klar til å falle ned når som helst. Den lille dråpen skinte og spilte i alle regnbuens farger.
De små dyrene begynte forsiktig å komme ut av husene sine og så med forferdelse på ødeleggelsene som møtte dem. Dette fikk dem til å bestemme seg for å møtes på lysningen igjen for å diskutere det brennende spørsmålet om søppelfyllingen og oppryddingen etter stormen.
Nedslåtte og oppgitte trakk skogens innbyggere mot kanten av lysningen til møtet. Og hva så de der? Søppelet som vinden hadde spredt og regnet hadde vasket ut, hadde bredt seg enda lenger og dekket dobbelt så stort område som før. Panikk grep dyrene, men Ulven, den modige og raske flokkleder, foreslo at de selv skulle ta aktivt tak i oppryddingen uten å stole på hjelp utenfra.
I det samme hørtes det en avbrutt snusing og rasling fra under søppelhaugen, og alle ble stille. Og et par sekunder senere klatret bestefar Piggsvin, skitten og sliten, ut av haugen med greiner og tørre blader. Dyrene ble forbauset, og Reven kastet seg til for å børste bort småkvister, kongler og alt annet søppel som hadde festet seg i piggene mens Piggsvinet klatret ut av haugen.
Bestefar Piggsvin så tankefull og forvirret ut.
Han fortalte skogens innbyggere:
Dypt under søppelet ligger det noe stort og skinnende, tungt og uforståelig. Hjelp meg å få det opp!
De små dyrene ble nysgjerrige på hva dette kunne være?! Villsvinene kom Piggsvinet til unnsetning. Med tryner og støttenner løste de oppgaven uten særlig anstrengelse. Det tok ikke mer enn et par minutter før de fra søppelhaugen hentet opp et gammelt, enormt speil i en solid eikeramme på utskårne, dreide ben. Dyrene gasjet! For et under! For et funn!
Speilet var skikkelig skittent, men vaskebjørnene meldte seg frivillig til å rengjøre og vaske det. Etter å ha vasket speilet forsiktig og tørket det helt tørt, ga vaskebjørnene det til den kloke Piggsvinet. Og der skinte og strålte speilet av renhet og friskhet, uten en eneste flekk eller plett for mengdens øyne.
Da de så en slik skjønnhet, bestemte skogens innbyggere som var samlet til møte, enstemmig å plassere speilet på en av stubbene midt på lysningen. Slik at alle som gikk forbi, kunne se speilet og beundre dets skjønnhet. Sagt og gjort!
Dagen led mot kvelden, aftentiden nærmet seg. Dyrene bestemte seg for å gå hjem, men plutselig hørtes det fra de tette greinene i det høyeste treet: «Hu-hu, hu-hu!». Det var den gamle og kloke Uglen som våknet. Hun ropte enda en gang langtrukket: «Hu-hu, hu-hu!», og kastet et oppmerksomt blikk med sine enorme, tallerkenlignende øyne nedover, la merke til både mengden av dyr og speilet som var plassert på stubben midt på lysningen.
Med et vingeslag gjorde Uglen en runde over lysningen og landet på stubben hvor speilet sto. Hun kastet et skarpt og meningsfylt blikk på alle de fremmøtte, løftet høyre vinge opp for å tiltrekke seg spesiell oppmerksomhet.
Uglen-Storhode holdt en tale:
For fire år siden, i forkant av valgkampen, spilte dette speilet en avgjørende rolle ved valget til skogsparlamentet. Det kan feilfritt vise hvem som vil ha hell med seg. Og for det må man se i det og holde taler knyttet til forpliktelser man har påtatt seg overfor velgerne.
Og så begynte det! Hver enkelt av de fremmøtte følte seg plutselig spesiell, verdig til å være kandidat til Stortinget. Det dannet seg en enorm kø for å gi løfter foran speilet.
Først kom Ulven fram. Med støtte fra flokken rettet han skuldrene, fjernet det ville gliset fra trynet og sa så høflig som mulig:
Mine damer og herrer, jeg anser meg selv som den mest verdige kandidaten i dette valget. Jeg er i stand til å løse alle løpende spørsmål og problemer for skogens innbyggere, jeg er den sterkeste og mektigste, stol på meg og dere vil leve godt.
Og fra speilet så plutselig ... Bjørnen på ham.
Neste var Reven. Hun så på seg selv i speilet, bustet opp halen, løftet ørene, smilte søtt og begynte å snakke som om hun sang:
Hvis dere velger meg, skal jeg organisere et hønsehus her. Hønsene vil rydde opp søppelfyllingen og begynne å legge gylne egg til oss. Og hver enkelt av dere vil leve både mer mett og rikere. Jeg skal gjøre alt mulig for å sikre dere alle et trygt liv og en trygg alderdom. Slik at ingen av dere skal mangle noe på slutten av livets vei. Bare stem på meg, og livet deres vil endre seg til det bedre!
Reven så i speilet en gang til og trakk seg forskrekket tilbake fra det, for hun så ikke sin egen refleksjon, men igjen refleksjonen av ... Bjørnen.
Og i det samme ble hun allerede skjøvet til side av neste taler, og det var Påfuglen. Han foldet ut sin uvanlig vakre hale, løftet det elegante hodet opp, stakk brystet fram. Og før han begynte talen sin, beundret han sitt eget speilbilde i det gamle speilet i flere minutter.
Venner, skjønnhet er, som dere alle vet, en fryktelig kraft, skjønnhet vil redde verden! Jeg lover dere å rydde opp i skogen, gjøre alt vakkert og fargerikt. Sammen skal vi innrede koselige hvileplasser for barn og voksne, henge opp lykter i skogen for å belyse utilgjengelige steder. For alt må være vakkert og fargerikt, noe vi mangler i hverdagen. Stem på meg, og dere vil få lykke og velsignelse.
Begynte han.
Påfuglen så i speilet igjen og... å nei! Der viste det seg en refleksjon av Bjørnen...
Det ble kveld. Skumringen fra skogens dyp rykket fram mot lysningen hvor møtet ble holdt. Dyrene var litt slitne av disse debattene. De visste ikke lenger hvilken av kandidatene de skulle tro på, og hvilken ikke. Og hver av de som hadde talt, var helt sikker på at nettopp han hadde gjort et verdig inntrykk på velgerne.
Opptatt av sine egne tanker la ingen av sidene engang merke til hvordan en skygge dukket opp fra tornebuskene, og noen begynte sakte, med tunge, men sikre skritt å bevege seg mot lysningen. Knasen av en grein fikk alle dyrene ut av dvalen, i stillheten lød lyden av den knekte greinen spesielt høyt. Da de så seg om mot støyen, så de Brunbjørnen som nærmet seg dem.
Vel, vel? Har dere snakket ferdig?
Brummet han misfornøyd.
Har dere beundret dere selv nok i speilet? Ha-ha-ha! Og dere, dumme dyr, hørte på alt dette, nikket og sa ja. Og...? Så nå har dere alle fått deres øyeblikk i rampelyset, og det er nok! Speilet tar jeg med meg, dere trenger ikke drive med tull her lenger. Dere så jo alle hvem som hele tiden ble reflektert i det? Og det betyr at makt og styrke vil være i mine poter endelig og ugjenkallelig! Husk, bare jeg, Brunbjørnen, er den mest fremtredende og verdige representanten for makten.
Den stumme scenen varte ikke lenge. Dyrene innså at denne avgjørelsen ikke var til diskusjon, og gikk rolig hjem til sine hus. Og den uryddede søppelhaugen ligger fortsatt på skoglysningen og bare øker i størrelse.
