En dag dro søstrene Anja og Katja til skolen, men ikke til en vanlig skole – til en trolldomsskole. Der var alt annerledes.
Lærerne der var også trollmenn. Den første læreren som jentene møtte, så ikke ut som en trollmann i det hele tatt: han var ung og hadde langt hår, og gikk i slitte jeans. Fra lommen tok han fram to fargerike fjær og gikk til vinduet. Han strøk med den ene fjæren over glasset – og på glasset blomstret det opp rimfrost-blomster.
Han strøk med den andre fjæren – og det dukket opp fine hvite blader. Mønsteret på glasset glitret i alle regnbuens farger. Jentene sammen med de andre barna klappet høyt i hendene. Den unge trollmann-kunstneren bukket og ga plassen til en kollega.
Denne trollmannen hadde på seg et forklede. Han rullet opp ermene, satte seg ved pottemakerskiven og begynte å spinne den med foten. Han førte hånden bak øret og la et leirklomp på skiven. Og plutselig begynte denne formløse klompen å vokse og forvandle seg til en krukke. Anja åpnet munnen av beundring.
Krukken vokste som av seg selv. Nå var det trolldom! Krukken var selvfølgelig trollmagisk. En djinn kunne bo i den. Man kunne oppbevare levende og død vann i den. Trollmann-mesteren lovet å fortelle om alt dette i timene.
Den tredje læreren i lang kappe og turban så mest ut som en trollmann. Han hadde med seg en katt, en liten hund og en eller annen kasse.
Vel, – sa han til hunden, – hva heter du?
Musa, – svarte den plutselig med menneskestemme.
Og hvor gammel er du?
Fire år, – sa Musa og bukket viktig til de små tilskuerne.
Du skal også si navnet ditt, – sa trollmannen til katten.
Pus, – brummet katten og vendte seg bort.
Hva er du misfornøyd med, Pus?
Musa slikket opp fløten min i dag.
Skam på deg, Musa! – sa trollmannen og pekte på hunden. – Du lot Pus gå uten frokost.
Det er skammelig, det er sant, – sa Musa og så ned, – men hva skal man gjøre! Fløten var så deilig.
Da åpnet kassens lokk seg, og et slangehode dukket opp.
Musa prøvde også å drikke melken min, – sa slangen og kravlet ut av kassen.
Barna frøs av skrekk.
Vær ikke redd! – sa trollmannen. – Denne slangen er snill og vis. Dere skal snart lære å få dyrene deres til å snakke med menneskestemme.
Den neste læreren førte barna ut på gressplenen foran skolen. Han tok på seg løpestøvler, stamped med hælene og fløy høyere enn de gamle poplene. Barna ropte av undring. Trollmannen fløy nå høyere, nå lavere, nå raskere, nå saktere. Anja fulgte hans fantastiske flukt uten å blinke.
Til slutt gikk Overste Trollmann fram og sa:
Barn, dere har møtt alle lærerne. Nå er det friminutt. Og så begynner vi å lære med en gang!
Og først nå la Anja merke til at Katja var borte. Anja fant søsteren på sovesalen på skolen. Hun pakket tingene sine i en veske og tørket tårer.
Hva er det med deg? Hvor skal du? – spurte Anja forundret.
Jeg lærer aldri all denne trolldommen! – gråt Katja. – Jeg klarer aldri å lage en trollmagisk krukke! Det er så vanskelig!
Nei da! Ro deg ned. Vi skal få undervisning.
Jeg er redd for hunder og spesielt for slanger! Hvordan skal jeg lære dem å snakke? Og å fly? Det er så skummelt! Så vanskelig! – Katja gråt og jamret seg.
Men Anja avbrøt henne:
Vil du bli trollmann?
Ja, – snytet Katja.
Hvis du vil det, så klarer du det. Det er ikke lett å bli trollmann. Men du må tro på deg selv. Gi meg hånden, la oss gå og lære.
Da ringte det en trollmagisk klokke til første time. Katja tørket tårene, ga hånden til Anja, og de gikk til klasserommet.
Noen tid gikk. Jentene gikk på trolldomsskolen og gjorde første fremskritt. De kunne allerede tegne rimfrost-blader på glass. De hadde tatt seg små mus som kjæledyr og lært dem å svare «ja» og «nei». Det vanskeligste var å lage trollmagiske kar på pottemakerskiven, men søstrene klarte det også. Først ble det bare skåler, skjeve og stygge. Men trollmann-mesteren oppmuntret dem: «Vanskeligheter er bare begynnelsen! Lær, ikke gi opp. Og viktigst av alt – tro på deg selv!».
Nå var det tid for undervisning i løpestøvler. Læreren førte alle ut på gressplenen for flyging. Mens han viste hvordan man fester det fantastiske skotøyet på beina, hvisklet Anja til Katja:
Er du redd?
Ja. Men jeg tror på meg selv.
Jeg er også redd. Men jeg tror også på meg selv. Så da skal alt gå bra for oss!
Ja, vanskeligheter er bare begynnelsen!
