En dag gikk en mann over en glatt bro over elven med en knippe ved på ryggen. Plutselig – pang! – falt øksen hans i elven. Mannen gikk ned fra broen til bredden og lyttet.
Og så kom Vannkatta opp fra vannet. Det var Vannkatta – elveånden. Pelsen hennes glitret som elvens overflate i solen, og øynene hennes var grønne som elvegress.
Falt øksen din nettopp i min elv? – spurte ånden.
Ja, den er min. Gi den tilbake til meg, vær så snill!
Jeg gir den tilbake bare hvis du løser vår strid. Hvem er sterkere – vann eller jord?
Jord, jord er sterkere!
Etter disse ordene rynket elveånden pannen og svarte:
Tviler du på min kraft? Jeg skal gjøre tre mirakler foran dine øyne! Sett deg på ryggen min!
Mannen satte seg, og ånden fløy opp i luften. Hvor lenge de fløy, vet ingen, men de landet i en ørken.
Ser du ørkenen? – spurte elveånden.
Ja, – svarte tømmerhugger.
Se nå! – ropte Katta og slo med laben på sanden.
Fra hullet som dannet seg, strømmet det straks en bekk. Ånden slo enda hardere, og fra hullet strømmet det en elv. Den var større enn bekken, men ingen ville ha kalt den en stor elv. Men så slo Katta for tredje gang, og fra hullet strømmet det en bred, fullstrøms elv. Straks begynte jorden rundt omkring å forandre seg: små skudd begynte å sprire fram. Enda ett minutt – og på stedet hvor skuddene var, dukket det opp lyse blomster, busker med løv som raslet i vinden, og kjempestore trær hvis kroner nådde helt til himmelen.
Se hva vann kan gjøre! – lo vannånden. – Tror du meg fortsatt ikke?
Jeg tror deg, – svarte tømmerhugger.
Se videre! Sett deg på ryggen min!
Og igjen var de i luften. De landet igjen, men denne gangen på en åker som var tørr som et høstblad. Ånden slo med laben igjen, og fra hullet sprutet det opp en kilde.
De hengende kornaksene rettet seg straks opp, og snart så åkeren ut som gull.
Vi flyr videre! – kommanderte ånden og fløy opp i luften.
De fløy lenge, men til slutt stoppet ånden i luften, og tømmerhugger skjønte at noe hadde gjort henne utsatt og til og med sint. De fløy nettopp over en elv, og en øy i midten av elven brant.
Men ånden mistet ikke hodet. Hun svingte laben mot ilden, og elvens vann virket som besatt. Vannet bølget, koklet og strømmet til slutt over øya. En siste flamme glitret, og brannen var slukket.
Ser du? – spurte ånden.
Ja, jeg ser, – svarte tømmerhugger.
Ånden fraktet tømmerhugger tilbake til sin elv og ga ham øksen.
Og tømmerhugger husket leksen om vannets kraft helt til han ble gammel.
