Det var en gang en gutt som het Dima. En dag reiste han til fjerne land og gikk seg bort. Etter å ha vandret lenge fant Dima til slutt en vei.
Men hvilken vei skulle han ta — til venstre eller til høyre?
Veien til venstre gikk hele tiden nedover. Dima visste ikke at den het Løgnens Vei og førte mennesker til skam og forglemmelse. Den andre — veien til høyre — gikk oppover, mot ære, og het Æresvei.
«Hvilken vei skal jeg gå?» tenkte Dima lenge, og så bestemte han seg: «Hvorfor skal jeg velge den vanskelige veien? Jeg velger den lettere veien».
Og så begynte han å gå nedover. Veien var veldig lett og jevn. Men det var bare ett problem: jo lenger ned han gikk, jo mørkere og mer skremmende ble det rundt ham. Uhyggelige skygger dukket opp på sidene av veien, og det kom en ubehagelig kulde fra ingensteds.
Dimass humør ble helt trist og dyster, men han ville ikke gå tilbake. Det ville vært vanskelig — å gå oppover hele tiden. Så han bestemte seg for å fortsette til slutten for å se hvor veien førte.
Han snublet og falt ofte, og ble mer og mer sint og ondskapsfullt. Snart ble det helt mørkt, og Dima kunne knapt se veien. Nå gikk han sakte og følte forsiktig på bakken foran seg før han tok hvert steg. Og plutselig følte foten hans tomhet. Det var ingenting fast foran ham å støtte seg på.
Dima satte seg ned, fant en stein bak seg og kastet den fremover, men han hørte ikke steinen treffe bakken. Han kastet en større stein, men igjen bare stillhet. Det så ut til at steinen falt inn i en endeløs svart avgrunn. Først nå skjønte Dima med redsel at han sto på kanten av en grunnløs kløft.
Den het Forglemmelsens Avgrunn. Alle som falt i den, forsvant for alltid.
Dima ble forferdet, snudde seg og gikk raskt tilbake. Det var vanskelig å gå oppover, men Dima visste nå at han ikke hadde noe annet valg. Sakte begynte det å bli lyst, og veien kunne igjen ses tydelig.
«Hvor mange uforsiktige mennesker valgte den lette veien og døde i denne kløften,» tenkte gutten mens han gikk tilbake. «Hvor heldig jeg var at jeg stoppet i tide og ikke tok det siste skrittet i livet mitt».
Etter å ha gått en stund kom Dima tilbake til stedet hvor han hadde startet sin nedovertur. Nå, uten å tenke eller stoppe, fortsatte han på veien som gikk oppover.
Jo høyere Dima gikk, jo lysere ble det. Vannfallene glitret i solen, fuglene sang glatt, og Dima hadde aldri før sett så mange vakre farger. Det så ut til at alt rundt ham strevde mot solen og gledet seg over dens varme stråler.
Ja, veien oppover var vanskeligere, og det var tungt å klatre. Men den vakre naturen rundt ham hjalp Dima å glemme vanskelighetene. Og jo brattere og vanskeligere veien var, jo vakrere ble det rundt ham.
Selv himmel og skyer skiftet fra sine vanlige farger til fantastiske regnbuefargede nyanser. Fra all skjønnheten rundt ham ble Dimass hjerte fylt med glede og lykke.
Og jo høyere Dima klatret, jo bedre, sterkere og snillere ble han.
På de vanskelige og bratte stiene måtte han hele tiden overvinne frykt og gjøre heltemodige gjerninger. Æresvei er vanskelig. Men den fører til ære.
Hvor fantastisk det ville vært hvis denne vanskelige veien aldri endte!» ropte gutten høyt og glatt.
Aldri-aldri-aldri!» svarte ekkoet.
Vil den virkelig aldri ende?» ropte Dima høyt igjen.
Den vil aldri ende, aldri ende, aldri ende!» gjentok ekkoet.
