Det sies: «før nyttår ønsker man seg noe, og det går alltid i oppfyllelse». Jeg vet dette helt sikkert, fordi jeg opplevde nettopp en slik historie i mitt liv...
Det skjedde for veldig lenge siden, da jeg var barn. Jeg hadde en kjær venn som het Vova. Vi bodde i samme hus og var som «ett hjerte og en sjel».
Og så inviterte Vova meg til seg på nyttårsaften. Men da jeg kom, så jeg at han hadde invitert andre gutter fra klassen vår også. Jeg ble veldig fornærmet og sint: «Er jeg ikke hans eneste venn?» – og jeg gikk, uten å gratulere ham med festen.
Jeg satt bare på rommet mitt, jeg gikk ikke engang til festbordet – jeg var i så dårlig humør.
Og så hørte jeg:
Hei. Hva gjør du her alene? Det er fest.
Ja, og hva så med det. Jeg har kanskje sorger.
Sa jeg uten engang å vende meg om.
Hva slags sorger?
Det rislet noe ved siden av meg.
Og da så jeg foran meg et lite menneske. Det var tynt og glitret som en snøkrystall. Og bak ryggen hadde det to gjennomsiktige vinger.
Hvem er du?
Spurte jeg overrasket.
Jeg er snøengelen. Vi kommer ned til jorden bare på nyttårsnatten.
Hvorfor? Og for hva?
Spurte jeg interessert.
Fordi det er nettopp på nyttårsnatten at mennesker gjør sine mest hemmelige ønsker. Og vi er de englene som oppfyller disse ønskene. Så du har flaks. Gjør et ønske!
Nei, jeg har ikke noe ønske... Jeg ville så gjerne feire nyttår med Vova, men han inviterte alle guttene fra klassen. Det ser ut til at han ikke er min venn.
Hvem er denne Vova?
Spurte engelen.
Vova... Ja, hvordan skal jeg si det... Vi er alltid sammen. En gang...
Jeg tenkte og begynte å huske ulike historier om oss og Vova. Jeg fortalte, og engelen så på meg med sine store snille øyne og smilte tankefullt.
Og jo mer jeg fortalte, desto tydeligere forsto jeg hvor heldig jeg var å ha en venn som Vova. Og at Vova hadde en venn som meg. Hvor fantastisk at vi hadde hverandre.
Jeg husker ikke hvordan jeg sovnet, og hvor snøengelen forsvant. Jeg husker bare at jeg tenkte hvor fint det ville vært om Vova og jeg hadde mange slike venner som han og jeg.
Jeg ble vekket av et slag på vinduet – vi gjorde det så ofte med Vova: vi kastet snøballer på vinduet. Jeg gikk ut på tunet, og foran trappen min så jeg et avtrykk av «snøengelen» i snøen, og ved siden av sto Vova med guttene fra klassen:
Godt nyttår, sovepølse! Vi skal på skøytebanen. Kommer du med oss!
Godt nyttår, Vova. Ja, straks!
Ropte jeg og tok skøytene og løp ut på tunet.
