Og det hender at man ikke blir glad av penger – sier et russisk ordtak. Selv i eventyr lever folk fattige og lykkelige, rike og ulykkelige.
Slik var det i Eventyrlandet, der det en gang bodde en rik mann. Han mente at han hadde alt: en kone, et barn, et stort hus fullt av tjenestefolk, og framfor alt svært mye penger! Ofte kunne man høre ham si:
Alle mine problemer kan bare penger løse!
I samme land bodde det også en fattig mann. Også han hadde alt: en elskende, omsorgsfull kone og en vakker datter som hjalp foreldrene sine uten å hvile. De levde i harmoni, sto sammen både i sorg og glede. Datteren gjorde alt for å ligne moren sin, for hun var den klokeste kvinnen, slik faren pleide å si. De bodde i en gammel hytte, men det var ingen tyngde for den lykkelige familien, for nære mennesker var rundt dem!
Når rikmannen kjørte forbi den fattige i vognen sin, lo han og sa:
Kan man virkelig leve slik?! I fattigdom er det umulig å være virkelig fornøyd med livet. All lykke ligger i penger!
Men den fattige mannen ble ikke det minste rørt av disse ordene. Hver gang de snakket sammen, svarte han:
Jeg har aldri møtt noen som er lykkeligere enn familien min!
Så en dag, en grå høstmorgen, banket sorgen på døren til rikmannens hjem – den eneste datteren hans ble syk. De førte henne til alle slags leger, men de trakk alle på skuldrene. Rikmannens verden raste sammen: pengene viste seg maktesløse mot dødens klør – datteren døde.
Ikke tåle sorgen, døde også kona. Rikdommen hjalp ikke her heller. Og rikmannen satt igjen alene med sine skatter. De ble motbydelige for ham. Ingen peis kunne varme det kalde hjertet hans, ingen krystallysekroner kunne lyse opp den mørke verden, selv det store huset føltes trangt.
Plaget av sorgfulle tanker gikk rikmannen ut for å vandre rundt i Eventyrlandet. Da han så opp mot himmelen, fikk han øye på én eneste stjerne.
Like ensom som meg selv, ― hvisket rikmannen.
Han la ikke merke til at han plutselig sto utenfor den fattige mannens hus. I den gamle hytta brant det fortsatt lys, og røyk steg opp fra skorsteinen. Rikmannen kikket inn gjennom vinduet, og hjertet hans snørte seg sammen: selv gjennom glasset kunne han kjenne at huset utstrålte hygge, omsorg og varme. Ved ovnen satt den lykkelige fattigmannen, og ved siden av ham strikket kona og datteren sokker mens de nynnet på sanger.
Rikmannen brast i gråt og kunne ikke holde tilbake tårene som hadde samlet seg. Han løp inn i hytta, falt på kne og ba gråtende:
Tilgi, tilgi meg! Jeg trodde at jeg kunne klare alle vanskeligheter med hjelp av lommeboken min. Jeg tok helt feil. Huset mitt er fortsatt fullt av penger, men jeg er uendelig fattig! Verden min er tom, den har blitt til ruiner! Jeg ber deg, hjelp meg å finne fred! Ta alt, alt som jeg eier! Selv tanken på formuen min er blitt motbydelig for meg, for den kunne ikke redde familien min!
Det ble stille i hytta, og det eneste man kunne høre var rikmannens hulking.
Jeg tar ikke imot pengene dine, ― sa den fattige mannen med fast stemme, ― som du ser, er jeg fornøyd uten dem. Hvis du vil leve virkelig lykkelig, må du dele rikdommen din med dem som virkelig trenger den. Begynn å hjelpe de vanskeligstilte, så vil du se at et enkelt, oppriktig «takk» er verdt mer enn alle jordens skatter! Og penger har aldri gjort noen lykkelig ennå.
Siden da har det gått mange år. Rikmannen ble venn og hyppig gjest i den fattige mannens familie. Dag etter dag hjelper han nøye foreldreløse barn, enker og skrøpelige eldre menn og kvinner. Ingen ser lenger sorg i ansiktet hans. Nå vet han hva et menneske trenger for å leve livet sitt uten å angre på noe!