Solen var allerede i ferd med å gå ned bak horisonten, og de siste farvelystråler trente seg gjennom de tette grenene på trærne. På en liten åpning ved elven brant et bål, og ved siden av det satt en liten jente. Enhver i byen ville lett ha gjenkjent henne — vakre lange kastanjebrune hår, en fiolett kjole med glitter og små sko, og en liten diadem på hodet. Det var prinsessen. Hun varmet seg ved ilden og kastet av og til blikk rundt omkring. Natten var i ferd med å falle på.
Noen dager tidligere hadde hun fortsatt vært på slottet. Tjenere fulgte henne overalt, og ethvert ønske hennes ble straks oppfylt. Ethvert unntatt ett — hun fikk ikke forlate slottet. Hennes far var konge og elsket datteren sin høyt, han ansatte de beste lærerne for henne, kjøpte leker og kjoler, men forbød henne strengt å gå ut døren.
For lenge siden hadde han lært om en profeti som sa: «Du skal være konge og styre lenge, alle landene i det tredelte riket skal være dine, men han skal komme med gullskjell og ta det som er mest verdifullt for deg».
Kongen tok først ikke profetien alvorlig, han glemte nesten helt på den. Men den dagen hans datter, den vakre prinsessen, ble født, innså han at han aldri ville elske noe eller noen så sterkt som henne. Da forstod han hva profetien mente. Og han låste slottsdøren med tretti låser og plasserte tretti vakter ved portene. Og han beordret at alle vinduene skulle spikres igjen, så sterkt at ingen kunne få dem åpnet.
Forgjeves ba prinsessen ham om å få se himmelen selv bare med ett øye, eller å få gå på gresset og kjenne solens varme. Kongen var ubøyelig. En dag, mens hun gikk rundt på slottet, fant den lille prinsessen ett eneste uferdig vindu.
Det var et lite rundt vindu på den høyeste tårnet på slottet. Hun presset seg mot det og nøt utsikten som åpnet seg. Fra den dagen, så snart det ble kveld, krypet hun forbi vaktene til tårnet og så ut av vinduet. Hun likte å telle fuglene som fløy forbi og lytte til lyden av det endeløse havet. Hele verden rundt var så nær og samtidig så langt borte fra henne.
Hun så ut av vinduet og lovte seg selv at hun en dag absolutt skulle rømme fra slottet og aldri komme tilbake. Hun drømte om å leve i naturen, i skogen eller ved elven. Men så snart de første solstrålene dukket opp over horisonten, skyndte hun seg til sitt rom så ingen skulle finne ut hvor hun hadde vært.
Men hennes hemmelige lykke varte ikke lenge. En natt krypet hun til sitt kjære vindu og skjønte med forferdelse at også dette vinduet var spikret igjen. Åpenbart hadde noen av tjenerne funnet ut om det og fortalt kongen. Den samme dagen bestemte hun seg for at hun ikke kunne bli hjemme lenger. Men hvordan skulle hun rømme fra slottet når det var fullt av vakter, og kongen alltid passet på henne? Hun visste det ikke.
Neste dag var det ball på slottet for å feire våren. Gjester kom fra hele riket. Prinsessen tok på seg sin favoritt fiolett kjole og diadem og prøvde å være høflig og artig. Men hennes tanker var ikke på dansing og kavalerer. I festens kaos håpet hun å kunne snike seg ut gjennom portene og rømme. Men kongen holdt øye med henne hele tiden.
Under en vals gikk hun bort til kongen og fortalte ham at hun ikke følte seg bra og gjerne ville gå til sitt rom. Kongen ble skremt og lot henne gå. Tjenerne var opptatt med gjestene, og servitører løp hit og dit, og ingen la merke til hvordan hun snike seg til hovedportene. Hun klarte å rømme.
Nå, mens hun satt ved bålet i skogen, innså hun at hun burde ha forberedt rømningen bedre. Kjolen og skoene hennes var helt uegnet for en slik reise. Og hun hadde ikke tatt med seg noe mat. Natten som kom gjorde henne redd. Hun klarte å tenne bålet — det hadde hun lært fra bøker — men hvordan skulle hun sove i skogen? Hva skulle hun spise? Hvordan skulle hun beskytte seg mot rovdyr?
Hun kunne ikke svare på disse spørsmålene. Og hun visste at kongen sikkert allerede hadde sendt sine vakter for å lete etter henne over hele riket, så hun rømte dypere inn i skogen hvor ingen ville finne henne. Hun savnet ikke slottet, kanskje kongen litt, men hun hadde ingen planer om å komme tilbake.
Natten i skogen var stille. Fuglene sang ikke, trærne rislet ikke. Alt så ut til å være i søvn. Prinsessen så på bålet og tenkte ikke på å legge seg. Alt rundt henne var interessant. Stjernehimmelen forundret henne med sin skjønnhet. Her, i skogen ved elven, følte hun seg hjemme. Bålets flamme ga henne varme, og hun observerte det med glede.
Hvor stor var hennes overraskelse da hun så to halvgjennomsiktige grønne ørglassøyne blant flammen. Hun ble ikke redd, snarere veldig overrasket. Noe så på henne fra bålet, og hun holdt blikket fast.
Hva gjør du her, unge prinsesse? — hørte hun en hvisking.
Hvem er du? Og hvor er du? Hvordan vet du hvem jeg er? Skal jeg være redd for deg? Du kjenner min far — han er konge! — sa hun, og så seg omkring og prøvde å finne ut hvor lyden kom fra.
Så mange spørsmål... ser du meg ikke? — sa noen igjen.
Er det du som ser på meg gjennom ilden? — spurte hun forsiktig.
Klok prinsesse, — sa noen — er du ikke redd for meg i det hele tatt?
Hvorfor skulle jeg være redd for deg? Jeg vet ikke engang hvem du er. Vis deg for meg.
Jeg vil skremme deg, unge prinsesse. Og du vil ikke ville snakke med meg.
La oss teste det! Du kom jo for noe, hva vil du?
Jeg vil hjelpe deg og lede deg ut av skogen tilbake til byen. Natten er ikke tiden for skogsturer. Men jeg føler at du er lei deg. Hva er galt?
Takk for hjelpen, men jeg kommer ikke tilbake til byen. Det er ingenting for meg der, faren min vil låse meg inne på slottet igjen, og kanskje vil jeg aldri se himmelen igjen.
Hva planlegger du å gjøre da?
Jeg vet ikke. Jeg vil se deg, vis deg, hvor er du? Jeg lover at jeg ikke blir redd.
Du er modig, prinsesse. Vel, se da. Men gå langt bort fra bålet.
Prinsessen gikk bort. Ilden begynte å vokse, og flammen begynte å ta form. Den lyse flammen forvandlet seg til en ekte drake. Han var ikke enorm, men virket mektig og sterk. Skjellene hans skimret av gull, og to lyse grønne øyne så rett på jenten. Da han talte, fylte en dyp hvisking alt rundt.
Her er jeg.
En drake! — var alt hun klarte å si. Øynene hennes ble store, hun gikk bakover, men innså at hun ikke hadde noe sted å rømme til.
En drake, — gjentok skapningen.
I noen minutter var det stille på åpningen. Det var ingenting igjen av bålet, bare månen lyste opp skogen. Lyset reflekterte seg i drakens skjell i merkelige glint.
La meg hjelpe deg ut av denne skogen, jente. Vær ikke redd for meg, jeg vil ikke gjøre deg vondt. Folk tror at draker er farlige, men de legger ikke engang merke til oss i hver flamme. Men du klarte å se meg, du så meg rett i øynene og ble ikke redd. Du kalte på meg.
Jeg kalte på deg? — hørte man en tynn stemme fra mørket.
Ja. Du ba meg vise meg. Hva tenkte du på da du så på ilden?
På himmelen, på vinden. Jeg tenkte på naturen og hvor vakker verden rundt meg er.
Og du klarte å se i denne verden det som er skjult for vanlige menneskers øyne.
Jeg kommer ikke tilbake til slottet, — sa prinsessen, endelig kommet seg over sjokket.
Er du sikker? — hvisket drakenen innsmigrende — så fortell meg, hva vil du?
Jeg vil...jeg vil... — prinsessen visste ikke hva hun skulle si. Hun hadde ett hemlig ønske, siden den dagen hun først så nattehimmelen fra vinduet på slottet. Men hvordan skulle hun be en drake om det? Ville han være enig? Og var det ikke farlig?
Du vil fly, ikke sant? — hvisket drakenen, og møtte blikket hennes.
Hvordan vet du...hvor vet du det fra... — ble jenten flau.
Jeg ser det i øynene dine, liten prinsesse. Det er greit, vær ikke redd. Jeg skal hjelpe deg.
Hva skal jeg gjøre?
Sett deg på meg, men hold deg godt fast, vi skal fly veldig høyt.
Prinsessen trengte ikke å bli bedt to ganger. Hun drømte om å fly. Hun drømte om å se verden fra høyden, drømte om å stige høyere enn det høyeste tårnet på slottet.
Så snart hun satte seg på drakenen, fløy han opp i luften. De fløy over trærnes kroner, vinden blåste håret hennes, og i et øyeblikk tok det diademen hennes og bar den langt, langt bort. Hun brydde seg ikke, hun følte seg fri.
Høyere! Høyere! — ropte hun til drakenen.
Og han steg høyere. Hun så elven, hun så slottets tårner i det fjerne. Nattehimmelen og skyene. Det så ut til at hvis hun strakk seg bare litt til, kunne hun nå stjernene. Det var en utrolig flytur. Da drakenen satte henne ned på jorden, gråt hun bittert. Men ikke av frykt, men av lengsel etter å føle seg så fri igjen. Hun ville ikke gå på jorden, hun ville fly.
Stille, stille, liten prinsesse, — trøstet henne drakenen. Hvis du vil, skal jeg lære deg å fly.
Virkelig? — spurte hun med håp i stemmen, og tørket tårene.
Ja, men det blir ikke lett. Du må komme med meg til min verden.
Jeg er klar, herr drake.
Du kan bare kalle meg Draco, hvis det er greit for deg.
Greit, da er jeg ikke lenger en prinsesse.
Hva skal jeg kalle deg da?
Kall meg bare Lili.
Hyggelig å møte deg, Lili.
Hyggelig å møte deg, Draco.
Slik begynte vennskapet mellom prinsessen Lili og den gylne drakonen Draco. Den natten kryste deres veier, og hvem vet hva som venter dem videre. Kongen, som hadde mistet prinsessen, ble helt desperat. Hver dag kalte han vaktene og beordret dem igjen og igjen å lete gjennom byen. Men de klarte aldri å finne henne. Han kunne bare håpe på at kanskje en dag ville hun komme hjem av seg selv... kanskje en dag.
