En dag tidlig om morgenen 21. desember våknet jeg og Polina i våre små rom. Jeg vasket meg og begynte å pakke skolesekken. Polina kom bort til meg og spurte:
Vova! Hvilken lue sitter bedre på meg, den hvite eller den rosa?
Ta på deg den hvite
sier jeg.
Til slutt var vi klare og dro til skolen. Underveis hører vi et pipende lyd fra en stor snøhaug. Jeg gikk bort til den – ingenting. Jeg gikk nærmere og oppdaget en liten valp der. Jeg la ikke merke til den med en gang: den var hvit som snøhaugen. Polina tok den på armene og sa:
Stakkars! Sikkert hjemløs. Vova, skal vi ta den med oss hjem?
Hva sier du?
sier jeg
Foreldrene våre tillater det ikke!
Men hva hvis de gjør det?
Ja, skal vi spørre?
La oss! Men hvis vi gjør det nå, mister vi skolen, og hvis vi venter til etter skolen, hva skal vi gjøre med valpen?
Vi begynte å tenke. Vi bestemte oss for å la hunden være hos vaktmesteren hvis foreldrene tillater det.
Til vår overraskelse var vaktmesteren enig:
Ja, siden det er sånn, la den være her. Det er en god gjerning. Bra gjort at dere ikke gikk forbi.
Hjemme gikk vi til og med på kne for at foreldrene skulle tillate oss å beholde hunden.
Nei, nei, nei!
sa mamma.
En hund er et stort ansvar!
sa pappa til støtte.
Men vi skal passe på den!
sa Polina.
Og som bevis,
sier jeg
kan vi få beholde hunden i noen dager? Vi skal passe på den, og hvis vi ikke klarer det, så gir vi den til gode hender…
Pappa tenkte og var enig:
Ja, siden det er sånn, så er det greit.
Og mamma var enig:
Det er rettferdig, la den være her.
Jeg og søsteren ble så glade at vi begynte å danse.
Jeg og Polina klarte oss bra, og foreldrene tillot oss endelig å beholde valpen.
Vi kalte hunden Patrick, og vi gikk tur med ham på hundepark og trente ham der. Foreldrene var veldig stolte av oss.
Patrick var ikke lenger en liten valp, men en stor, veloppdratt, smart og veloppdragen hund.
En dag tidlig på sommeren, 7. juni, gikk jeg og søsteren tur med kjæledyret vårt.
Hva skulle vi gjort uten Patrick?
sa søsteren.
Jeg vet ikke…
Jeg hadde ikke engang tid til å fullføre setningen før en offiser og en soldat kom bort til oss.
Hallo, barn!
sa offiseren.
Jeg ser at dere går tur med en hund.
Ja
sier jeg.
Hva heter den?
spør han.
Hunden heter Patrick.
svarte Polina.
Nei, nei!
lo offiseren
Hva heter dere?
Vova og Polina
sier vi.
Og jeg heter Petr Vasiljevitsj, barn. Forstår dere at en hund er menneskets trofaste venn?
Ja, vi forstår.
Og vi trenger en hund på enheten vår. Dere vet: utmerket luktesans, syn, hvis den er veloppdragen…
Veloppdragen,
sa Polina.
Ja, forstår dere? Vil dere gi oss hunden?
Polina sukket og så på meg. Da spurte jeg:
Er dere virkelig soldater?
Selvfølgelig! Se, her er medaljen min, den er ekte.
Greit
trodde jeg.
Jeg tenkte og bestemte at hunden var mer nødvendig i tjenesten, spesielt siden vi hadde trent den så godt. Og jeg var enig…
Nå husker vi hvert år dagene: 21. desember, da vi fant Patrick, og 7. juni, da vi ga ham til gode hender…
Gjorde vi det riktig?
