I leiligheten til Ivanovs-familien hersket det ufattelig rot. Familien forberedte seg på å flytte til et nytt, romslig hus. Alle var veldig glade for denne begivenheten, selv om en flytting er arbeidskrevende og komplisert. Alle familiemedlemmer hadde fått mye å gjøre, for alle tingene måtte pakkes i esker.
Mamma hadde mest å gjøre, så hun ba oftere enn vanlig de eldre barna om å hjelpe henne. Jentene tenkte ikke to ganger, de la fra seg sine egne gjøremål og sa ja, for de forsto hvor vanskelig det var for mamma å klare seg alene med alle problemene. Men også den minste, Misha, som løp rundt i leiligheten, ville også hjelpe mamma.
Mamma, jeg vil også være med på pakkingen, la meg hjelpe til med noe.
Sa Misha.
Ja, selvfølgelig!
Sukket den trøtte og stresset mamma.
Hun kjente sønnen sin godt og var sikker på at denne hjelpen ikke ville være til noen nytte. Lurer du på hvorfor? Misha gjorde alltid bare det som interesserte ham, og ignorerte andres ønsker.
For eksempel sier mamma at det er nødvendig å vanne blomstene på vinduet og balkongen, men Misha vil gjerne støvsuge gulvet.
Så hva om det er rent, jeg vil det og det er det!
Insisterte gutten.
Og slik var det alltid.
Mamma, hva kan jeg hjelpe deg med?
Spurte den rastløse sønnen igjen.
Tusen takk for tilbudet.
Sa mamma med et smil.
Men er du villig til å gjøre det jeg ber deg om, ikke det du vil?
Jeg kan gå til supermarkedet og kjøpe brød og kefir.
Sa gutten og presenterte sitt forslag.
Det vil ta deg lang tid. Gå ned til naboen og låne av henne. Jeg må lage middag nå.
Sa mamma.
Nei, jeg vil ikke til naboen, jeg vil til butikken!
Begynte Misha å protestere som vanlig.
Du er på nytt med det samme, jeg vet hva som er best.
Prøvde mamma å forklare gutten rolig.
Jeg vil ikke! Det er det, jeg går til butikken.
Sa Misha bestemt.
Greit, gå da.
Ga mamma etter, sliten.
Bare ikke bli borte for lenge, pappa og søstrene kommer snart, vi skal spise middag.
Misha tok lommeboken og vesken og løp ut fra oppgangen, glad. Han kom raskt til supermarkedet, kjøpte det han trengte og gikk tilbake.
Utenfor huset, på lekeplassen, så gutten sin venn Kostya.
Misha, se, jeg fikk en ball til bursdagen min, skal vi spille sammen?
Ropte den glade Kostya da han så vennen.
Ja? La meg se!
Gutten var enig med en gang.
Han satte vesken med varene på benken og begynte å spille fotball med den nye ballen. Uten å merke tiden, sluttet gutten å spille bare da det ble helt mørkt. Da husket han straks mammas ønske, for hun ventet på brød og kefir.
Etter å ha scoret ett mål til, tok han vesken og løp hjem.
Fra døren, mens han tok av seg skoene raskt, sa Misha:
Det er meg, mamma, jeg har brød og kefir!
Hele familien satt ved kjøkkenet, de var nettopp ferdig med middagen. Blant tallerkenene på bordet så Misha brødskiver, og i glassene var det kefir.
Vask hendene og sett deg ned og spis. Legg varene i kjøleskapet, vi trenger dem ikke nå, jeg lånte alt jeg trengte fra naboen.
Sa mamma stille og rolig.
Misha satte seg på sin plass og spiste hele porsjonen uten å løfte blikket. Mens han tenkte gjennom alt, skjønte han hvor skamfull han følte seg!
Før sengetid, som vanlig, gikk mamma inn på Mishas rom for å kysse ham og ønske ham god natt.
Gutten sa med stille stemme:
Mamma, jeg beklager! Du har så mye å gjøre med vår flytting, og jeg skuffer deg hver gang. Jeg er virkelig skamfull. Jeg lover at jeg fra nå av skal gjøre det du ber meg om. Det som er nødvendig, ikke det som interesserer meg og som jeg vil.
Hvor glad jeg er for å høre det.
Sa mamma med et oppriktig smil.
Jeg tror du har blitt mye mer voksen i løpet av denne kvelden. Jeg er sikker på at alt vil gå bra for deg. Nå skal du lukke øynene og få søte drømmer.
Mamma klemte gutten hardt, kysset ham ømt og kjærlig.
Misha følte seg straks så lettet.
Etter å ha dekket sønnen med teppet, slo mamma av nattbordslampen og lukket døren.
Trøtt falt gutten straks i søvn. Han bestemte seg en gang for alle for at han fra i morgen skulle gjøre bare det han ble bedt om og høre på andre.
