En gang gikk Masha ut i skogen,
Med en kurv hun tok seg ogen,
For å plukke sopp og bær
Og blomster vakre der.
Men på veien hun ble leken,
Og hun gikk seg vill, forlaten!
Fant ikke veien hjem igjen!
«Å! Hjelp meg, mine ben!»
Hun løp! Se, der er ei hytte!
I den sitter ei gammel smytte
Som hyles, stønner og klager.
Veldig skremmende hun vager!
Hun har et ben som knirker så.
Det er jo Baba Yaga!
Masha gikk bort til hytta
Og spurte den gamle smytta:
«Bestemor Yaga, hva er galt,
At beinet ditt knirker så kaldt?»
Yaga så på Masha og sa:
«Jeg er syk, det er sant ja!
Jeg kan ikke spise eller drikke,
Eller stå eller snakke og blikke.
Det er skammelig å si,
Jeg kan ikke spise deg, nei nei!»
Masha er en omsorgsfullt barn,
Hun vil hjelpe Yaga gjarn.
«Du må passe på deg selv!
Kryp opp på kakkelovnen, helt!
Jeg skal pleie deg med kjærlighet,
Så du lever hundre år i lykkelighet!
Fra forkjølelse og halsbetennelse
Hjelper vitaminer med glede!
Tyttebær-te, varm og fin,
Bringebær, kom og hjelp meg inn!
Honning mot hosten må du drikke,
Og badet må vi få til å tikke,
For å varme alle beina dine.
Voks på ryggen, det er fint!»
Da begynte arbeidet for alvor!
Før Baba Yaga kunne se seg om,
Sto hun på beina, frisk og sterk,
Det var virkelig et godt verk!
«Takk skal du ha, kjære Masha!
Jeg er frisk nå, vakker og raska!
Jeg vil danse og jeg vil synge,
Og på kvasten min vil jeg flynge!
Kan du si meg, snille jente,
Hvordan skal jeg takke deg, hente?»
Masha spredte armene sine:
«Jeg vil hjem til pappa og mamma mine».
Bestemor i mørtelen fort
Kjørte Masha hjem til sitt port.
Mamma og pappa var så glade,
At datteren kom hjem, ikke var forsvunnet i glade.
Og de roste sin kjære Masha,
Som kunne hjelpe Yaga, så raska.
Og Yaga, hun vinket farvel,
Og fløy til skogen, sitt eget kjell.
Sånn er vår Masha, så snill og god.
Sånn er denne fortellinga, som vi har hørt!
