I landsbyen Dubrovskoye bodde en katt som het Leikemannen. Han fikk dette navnet fordi han elsket å leke og tulle med alle, og brukte lange dager på å leke i gården. Leikemannen elsket også å spise godt og sove på det grønne gresset i hagen.
Kattens beste venn var hans eier, gutten Kolya Knopkin. Det var en liten gutt som bodde med pappa og mamma i et hus på kanten av landsbyen nær den tette skogen. Vennene tilbrakte mye tid sammen. De lekte i hagen og gården, og gikk i skogen. Leikemannen elsket å plukke bær, mens Kolya elsket å plukke sopp.
Men alt endret seg da gutten begynte i første klasse på sin landsbyskolle. Han var en flittig elev. Det ble mindre tid til å leke med kjæledyret sitt. Katten ble lei seg på Kolya og savnet ham veldig når gutten var på skolen.
Kolya forklarte vennen sin at læring var veldig viktig og at alle måtte lære. Men Leikemannen sa at han levde fint uten å lære.
Ja, jeg kan verken lese, regne eller skrive. Jeg trenger ikke det! — mjaued den pellete katten sur.
Du tar feil! Vil du at jeg skal hjelpe deg med lekser? — sa Kolya igjen og igjen.
Nei, jeg vil ikke! — svarte Leikemannen sta.
Etter slike samtaler løp katten ut for å leke i gården, eller oftere i skogen. Der hadde han en annen venn — en ung hare som het Langøre. Vennene elsket å løpe langs skogstiene, lukte på blomstene, jage fargerike sommerfugler, og ligge i skyggen under grantreet.
En dag kom Leikemannen til skogen, men fant ikke Langøre. Han ventet veldig lenge på ham på skogleia. Da de endelig møttes, fikk katten vite at Langøre, akkurat som Kolya, var blitt elev. Han gikk på skole.
Er det en skole i skogen? — spurte katten haren.
Selvfølgelig! Vår Skogskole, — svarte vennen stolt.
Men hvorfor må du lære? — insisterte Leikemannen.
Det er min drøm! — svarte Langøre. — Jeg må kunne lese godt. Fra bøker kan man lære om så mye interessant. For eksempel om fjerne land, hav og havner, og om merkelige dyr som bor langt, langt borte. Jeg er veldig nysgjerrig!
Leikemannen tenkte alvorlig, for begge vennene hans gikk nå på skole. Og bare han var ikke elev.
Langøre, jeg er ikke en skogsbeboer. Men kanskje Skogskolen vil ta imot meg også?
Selvfølgelig! Vi skal sitte ved samme pult og lære sammen! Jeg er så glad!
Katten sa ingenting til Kolya, han holdt det hemmelig. Hver morgen gikk gutten til sin skole, og Leikemannen til sin. Han elsket å lære. I Skogskolen fikk katten mange nye venner.
Tiden gikk. Leikemannen lærte seg å lese, regne og skrive. Han var en flittig elev. Nå kunne katten lese interessante bøker. Han elsket særlig eventyr.
Kolyaas fødselsdag kom. Om morgenen mottok gutten en gratulasjon fra Leikemannen på e-post. Kolya kunne ikke tro sine øyne. Gutten trodde at noen tulle med ham. Men så kom katten inn i rommet med en stor bukett blomster som han hadde plukket i skogen sammen med Langøre. Leikemannen avslørte sin hemmelighet for Kolya. Vennenes ansikter strålte av glede. Nå ble vennskapet deres enda sterkere.
Leikemannens favorittaktivitet ble å lese eventyr sammen med Kolya. I slike øyeblikk var de begge helt lykkelige.
