I en fjern, fjern skog, på en solrik skogskant, bodde det en familie av kaniner: pappakaninen, mammakaninen og små kaninunger.
Den eldste kaninungen het Kåre, han var leken og freidig, men passet alltid på søstrene sine, som het Marta og Anna. Anna var modig og var aldri redd for verken rev eller ulv. Ofte lekte hun og broderen Kåre på lysningen og ertet rovdyrene.
Så løp de fort i alle retninger, så fort at jegerne mistet sporet. Marta derimot var beskjeden og litt fryktsom. Hun likte også å være sammen med de større kaninungene, men holdt seg unna de farlige lekene.
Alle dyra i skogen levde i vennskap og støttet alltid hverandre. Men en dag snøk et virus inn i skogen og dyrene begynte å bli syke. Da ble alle skremt og redd, og bjørnen, som var den eldste i skogen, ga ordre om å finne en løsning på virusproblematikken. Inntil da forbød han alle leker på lysningene og engene. Skogen ble stille.
Pappakaninen jobbet som skogsforsker, og han skjønte raskt at de måtte oppfinne en vaksine for å besejre viruset slik at alle kunne leke og ha det morsomt i naturen igjen. Han jobbet lenge med formelen, men presenterte til slutt resultatet på skogsmøtet. Alle dyrene var glade, og skyndte seg til vaksinering. Bjørnen gratulerte kaninen personlig med oppfinnelsen.
Det dannet seg en lang kø til vaksinering, der alle skogsbeboerne var. Igler sto bak ekornene, og ekornene bak elgene. Selvfølgelig kom kaninungene for å bli vaksinert. Bare en manglet i køen – kaninungen Marta. Hun var veldig redd for nåler og ville ikke vaksineres.
Broderen og søsteren hennes vaksinerte seg raskt og gikk å lekte med venner, og mamma og pappa vaksinerte seg også, og viste eksempel til de andre dyrene.
Men Marta gikk ikke til vaksinering. For det var så skummelt!
Marta, liten kanin, du må få vaksinering, ellers kan du ikke leke med broderen og søsteren din på lysningen! – overtalte mamma Marta.
Mamma, hvordan forstår du ikke at jeg er veldig redd? Jeg skal være helt ærlig, jeg gjør alt, jeg hjelper til hjemme, rengjør gulrøtter, rydder leker, bare kan jeg slippe nålestikket? – ba den lille kaninen mamma med tårer i øynene.
Hvis du ikke vaksinerer deg nå, kan du bli alvorlig syk av viruset, og da blir det helt sikkert ikke tid til lek.
Ja, så hva! Jeg skal leke uansett! – sa kaninen sint og løp ut til broderen og søsteren sin.
Dagen etter ble Marta syk, akkurat som mamma hadde sagt. Hun hadde veldig vondt i halsen og kunne ikke engang snakke. Og Martas temperatur steg, og hun kunne ikke stå opp fra sengen. Hele dagen lå hun der, var lei seg og så ut av vinduet. Der på lysningen foran huset lekte Kåre og Anna fangeleken, og pappa vannet kålen i hagen. Solen skinte. Fuglene sang.
Doktoren kommer, Marta, – sa mamma og kikket inn på rommet.
Marta nikket bare stille.
Skogsdyrenes barnelege var en gammel ugle som het Filip Savvitsjov. Han undersøkte kaninungen nøye og skrev ut tabletter. Da han skulle gå, hørte han at Marta kalte på ham stille.
Filip Savvitsjov, kan jeg kanskje få vaksinering nå...? – ba kaninen hviskende.
Hva da, er du ikke redd for nåler lenger?
Jeg er veldig redd...men jeg vil ikke være syk.
Åh, du dumme, hvorfor gikk du ikke til vaksinering med en gang? Hvorfor er du så fryktsom?
Jeg liker bare ikke nåler – innrømmet Marta.
Vil du at jeg skal vise deg et triks? – sa ugledobtoren mysterielt.
Ja, det vil hjelpe meg å glemme sykdommen.
Ugledobtoren kalte på Martas mamma og hvisklet noe til henne. Mamma gikk bort til datteren, omfavnet henne og sa:
Liten kanin, se nå bare på meg i øynene, ja? Dette blir vår lek.
Ja! – ble Marta mer munter.
I mellomtiden tok doktoren hennes hånd og behandlet den med noe, men Marta la ikke merke til det.
Gjenta etter meg, datteren min.
Jeg er klar, mamma!
Jeg er ikke redd for nåler!
Jeg er ikke redd for nåler!
Jeg vaksinerer meg veldig modig!
Marta ventet litt, men bestemte seg snart og sa:
Jeg vaksinerer meg veldig modig! Ai! – var alt hun rakk å si.
Mamma smilte. Ugledobtoren så på henne og blunket.
Mamma, skal vi fortsette leken, hva skal jeg gjenta neste gang?
Ingenting, datteren min, det er ikke noe mer.
Men Filip Savvitsjov lovet å vise oss et triks! Eller ikke sant? – spurte hun doktoren.
Jeg har allerede vist det, Marta! – svarte han munter. – Se på skulderen din.
Marta la merke til et lite merke fra nålestikket på skulderen. Men hun kunne ikke forstå hvor det kom fra.
Åh! Hvordan skjedde det? – sa hun uoppmerksomt. – Er det trolldom?
– Nei, Marta, det er vaksinering! Du la ikke engang merke til at jeg ga deg nålestikket, fordi du ikke så på nålen, men var opptatt av leken med mamma. Du var veldig modig som turte å gjøre det.
Wow! Så jeg er ikke redd for vaksinering lenger? – undret Marta seg.
Det ser ut til det! – lo de voksne.
Så kan jeg gå og leke ute nå? – sa kaninen håpefullt.
Ikke ennå, Marta, vaksinering må virke først. Du vil føle deg bedre om et par dager, – sa mamma.
Marta ble skuffet, men hun forsto at hun bare måtte vente litt, så ville det bli bedre. Dessuten ville hun føle seg friskere for hver dag. Mamma gikk å følge doktoren. Da han skulle gå, advarte han henne:
Pass nøye på hvordan Marta har det, vaksinering kan ha små bivirkninger. Men det er ikke sikkert. Det viktigste er ikke å bekymre seg, for det er helt normalt. Men snart vil Marta ikke være redd for noe virus.
Takk, Filip Savvitsjov, du er en ekte trollmann.
Etter bare en uke lekte Marta allerede med broderen og søsteren sin ute, og hun fortalte alle vennene sine at det ikke er noe å være redd for når det gjelder vaksinering, man trenger bare å ikke tenke på nålestikket og ikke se på nålen. Hun hadde ingen bivirkninger, slik doktoren kalte dem.
Hun løp rundt i skogen og fortalte glad til hvert dyr hun møtte: «Jeg er ikke redd for vaksinering!»
