I en stor, tett skog bodde det en kaninfamilie. Familien var stor og samholdt. Alle kaninungene lyttet til pappaen sin – den vise Kaninen – og til mamma si – den snille Kaninmoren.
Men så skjedde det en ulykke med den minste, den mest ulydig og rastløse Kaninen med lange ører. Han sluttet plutselig å lytte til alle – ja, til og med til mamma og pappa.
Kaninen, frokosten er klar!
Sa kaninmoren.
Men Kaninen senket bare sine lange ører og lot som om han ikke hørte.
Kaninen, det er på tide å gå til sengs!
Minnet pappaen, men i svar så alle bare de lange ørene som ble senket igjen.
En dag lekte kaninene utenfor hjemmet sitt. Vår lille venn ville så gjerne løpe langt bort og se hva som var bak de tette, mørke buskene.
Kaninen, du kan ikke løpe langt inn i skogen. Mamma tillater det ikke!
Ropte søsknene hans.
Men Kaninen hadde allerede presset ned ørene sine og løp av gårde.
Ja ja.
Tenkte Kaninen.
Jeg bestemmer selv hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal gå.
Han stoppet, løftet ørene sine, åpnet øynene og så at han hadde kommet til en stor skogslette.
Plutselig hørte hans løftede ører stemmen til en stor fugl som irettesatte ungene sine.
Jeg flyr av gårde, dere sitter stille, ellers faller dere ut av reiret og blir til mat for rovdyrene.
Fuglemoren fløy opp, og ungene ble igjen sittende alene i reiret.
Kaninen så at de først satt stille og rolig, men så begynte de å dytte og erge hverandre.
Jeg er den sterkeste.
Sa en av ungene.
Ja ja, det skal vi få se.
Sa den andre, og dyttet broren sin.
De laget så mye støy og ropte så høyt at en rev kom løpende fra buskene. Og så snart reven løftet snuten sin, så den en av ungene som hadde falt ut av reiret… Det eneste reven trengte å gjøre var å åpne munnen og svelge den ulydig fuglen.
Kaninen frøs av skrekk.
Disse ulydig ungene! Jeg ville aldri…
Tenkte han.
Og plutselig skjønte vår lille venn at han selv var like ulydig som disse ungene, og at han også, akkurat nå, kunne ende opp i tennene på den listige reven. Han løp tilbake til hjemmet sitt, under beskyttelsen av foreldrene sine.
Selvfølgelig ba han om unnskyldning for sin ulydighet og ble den mest lydige kaninen i hele skogen!
