I dag ble det tatt med en til. En gammel hund ved navn Å, Du Da, sa at i dette tempoet blir jeg helt alene. Å, Du Da var en gyllen retriever, men pelsen hans lignet mer tørt gress. Han var nesten blind, haltet på bakbeinet og kunne ofte ikke holde seg til han kom ut.
Tidligere bodde han hos et menneske. Hunden smilte ofte når han tenkte på bestefaren sin, slik han kalte ham. Den elskede historien til Å, Du Da var om den gangen han gikk tur med denne bestefaren. «Det var morsomt å halte sammen», flirte Å, Du Da. Han begynte alltid fortellingen langt borte, men fullførte den aldri, for han sovnet.
Jeg fikk meg et menneske allerede som valp. Jeg var litt eldre enn deg nå. Da jeg ble født, sa mamma at jeg strålte som en liten sol. Å, for en uro jeg var! Tenk deg, da jeg var sånn som deg, spiste jeg et helt skotøy! Ja, ja, sammen med snørene, ― den gamle hunden prøvde å slikke sin egen pote, men slikket gulvet ved siden av.
Da jeg kom til verden, sa mamma at jeg var den minste og at jeg alltid måtte være forsiktig, ― rakk jeg stille å si, mens jeg slikket min gyldne pote, ― men jeg har allerede oppnådd mye! Tidligere viste jeg meg ikke for mammas skyld, men nå kryper jeg selv ut av esken.
Hm, ― flirte den gamle hunden, ― i dette tempoet er det bare vi to igjen her. Og du går glipp av mye…
Hva mye? Hva? Å, Du Da! ― Jeg dyttet lett hunden i siden med hodet. Han sukket høyt og begynte å snorke.
Han sovnet, ― ble jeg lei meg. For når han våkner, husker han ikke lenger hva han ville si. Det var ingenting å gjøre, så jeg bestemte meg for å gå tilbake til innhegningen.
Vi bodde i et rommelig hus med en liten epletrehage, der vi gikk tur hver dag. Da jeg ble født, var jeg sammen med brødre og en søster. Men tre av brødrene mine hadde allerede funnet sine egne mennesker.
Mammas menneske var en jente med veldig varme, myke hender. Hun het Natalie. Mamma elsker henne høyt og tar alltid vare på henne. En gang så jeg at mamma trøstet Natalie da hun hadde våte kinn. Senere forklarte mamma at det kalles «å gråte», og at mennesker gjør det når de er triste.
Mamma heter Cindy. Om pappa vet jeg lite. Han heter kanskje Jack, kanskje John. Han bor et sted i nabolaget, og når vi går tur i den store parken, treffer vi ham. Noen ganger leker han med oss.
Like før jeg kom frem til innhegningen, kjente jeg at pelsen på ryggen reiste seg. Ved siden av meg så jeg en valp ut av øyekroken. Det skumleste var at han ikke lagde en eneste lyd, og han luktet ingenting. Jeg ble helt stiv som en fiolstreng, potene mine ville ikke lystre meg, og jeg frøs til i påvente av et angrep.
Minuttene gikk, men ingen angrep kom. Jeg hørte døren til rommet åpnes. Det var Natalies lette skritt. Etter henne klikket klørne mot gulvet.
Vi er hjemme, ― sa Natalie klart, mens hun tok halsbåndet av mamma. Jeg hørte halsbåndet klirre mot stolen, og så la de endelig merke til meg.
Hare, hvorfor står du stille? ― spurte mammas menneske meg.
Hun kom sakte bort. Jeg kjente hvordan de varme hendene hennes forsiktig tok meg under magen, og jeg begynte å løftes opp.
Søte, du skjelver jo helt, ― sa Natalie og klemte meg forsiktig inntil seg. Jeg gravde snuten min inn i halsen hennes og jamret stille. Hvis mamma stoler på henne, kan jeg vel også det.
Plutselig begynte Natalie å riste, og jeg hørte den klare latteren hennes. Jeg løftet hodet forundret og så på henne litt fornærmet. Hun sluttet ikke å le, men begynte å forklare.
Du er virkelig en hare. Du ble redd for speilbildet ditt igjen. Unnskyld meg, ― i samme øyeblikk ga hun meg et klart kyss på pannen. Mennesker slikker på en veldig merkelig måte: myktt og tørt.
Jeg bestemte meg for å flytte speilet fra stedet du er vant til, og glemte å si det, ― Natalie klemte meg nok en gang og satte meg ned på gulvet. Mamma satt allerede ved siden av. Så snart jeg var på bakken, kysset mamma meg på samme sted som hennes menneske hadde kysset.
Nå skal vi spise, ― sa Natalie og klappet mamma på hodet, og gikk for å se til Å, Du Da.
Skal jeg fortelle deg igjen hva et speil er og hvordan det fungerer? ― spurte mamma mildt, mens hun snuste meg fra potene til hodet.
Nei, ― mumlet jeg fornærmet, og kikket på den merkelige valpen i speilet. Der satt en valp akkurat som meg. Han så fornærmet ut ― en liten gyllen dott med svarte øyne som knapper. Da dyttet mamma meg med snuten, og jeg rullet over på ryggen, og i speilet glimtet en rosa mage.
Å nei, mamaaa, ― sa jeg og prøvde å komme på bena, men mamma begynte ivrig å vaske meg.
Om kvelden kommer folk. Kanskje møter du ditt eget menneske. Og hva trenger du for det? ― mamma sluttet å slikke meg og ventet nå spørrende.
Jeg reiste meg på labbene, ristet meg og sa stille, med hodet nedbøyd mot gulvet og bare øynene opp mot mamma:
Må jeg være ren?
Hare-kanin! Hare-kanin! ― Jeg ble dyttet igjen, så hardt at jeg nesten snublet, men mammas myke pote reddet meg og fanget meg i luften. Ved siden av oss hoppet min eldre bror. Natalie ga ham navnet Flash. Jeg vet ikke hva det betyr, men for meg var han en bølle og en plageånd.
Kjære, forsiktig, ― sa mamma til broren min, mens hun hjalp meg opp på alle fire.
Mamma! I dag blir jeg selvstendig, i dag temmer jeg et menneske og drar for å ordne opp i huset hans, ― pratet broren min ivrig, mens han løp rundt i hele rommet og av og til snublet over egne bein. Da rullet han bare over gulvet uten å senke farten.
Du løper så fort at ingen klarer å fange deg, og da blir du værende her, ― mumlet jeg mest av harme, mer enn fordi jeg faktisk mente det.
Broren la ikke merke til meg, eller hørte meg kanskje ikke, for han drasset allerede av all kraft rundt på favorittbamsen sin, en plysj-and. På andens ansikt stod det som om det var skrevet: «Hjelp». Da kjente jeg at noe like lite som meg, og varmt, satte seg ved siden av meg.
Ikke bry deg om ham, han ville ikke såre deg, ― det var Prikken. Hun så rolig på broren, som allerede hadde mistet anden og nå hadde tatt tak i kanten av teppet.
Prikken ― slik kalte Natalie henne fordi hun trodde at hun skulle bli den siste valpen som ble født. Men et minutt etter henne kom jeg. Og navnet ble værende.
Prikken var den roligste av oss. Hun likte å se lenge ut av vinduet eller bare sitte i gresset. Prikken bekymret seg ikke for noe, for hun hadde allerede funnet sitt menneske, den første av oss.
Dette mennesket ble Natalies lillesøster, og snart kommer hun og henter Prikken til sjøen. Jeg vet ikke hva sjøen er. Mamma sa at det er et stort vann.
Søsteren var min beste venn, og hun elsket vann mer enn noen av oss. Derfor er jeg veldig glad for at Prikken skal bo der det er godt for henne.
Natalie kom tilbake med fulle matskåler. Mamma kysset meg og Prikken, snerret lett til Flash, som spiste opp kanten av teppet, og gikk bort til skålene. Broren og søsteren fulgte etter mamma, men jeg ble sittende igjen ved speilet.
Fra speilet så en liten valp tilbake på meg med evig redde øyne. Pelsen glinset litt av en stor, lysende rund ting i taket, og det fikk meg til å ligne en solstråle.
Så snart jeg vokste til, fortalte mamma og den gamle hunden meg at jeg var født for å finne meg et menneske, være lykkelig med det og selv gi lykke. Da spurte jeg hva lykke er.
Mamma sa at lykke er når du ser at mennesket ved siden av deg smiler. Og for å forstå at mennesket ditt virkelig er lykkelig, må du snuse. Et lykkelig menneske begynner å lukte på en spesiell måte, men det skjønner jeg først når jeg møter mitt eget menneske.
Og Å, Du Da sa at lykke er når du og mennesket elsker det samme. Mer sa han ikke, for han sovnet.
Jeg reiste meg på labbene og gikk til skålen. Flash hadde allerede veltet tallerkenen over seg selv og slikket gulvet med glede, og samlet de spredte matbitene. Prikken lå som vanlig ved vannskålen, og stakk av og til tungen ned i vannet for å lage sirkler. Mamma tilbrakte tid med Natalie, med hodet på fanget hennes, og lot seg kjærlig klappe.
Akkurat da jeg begynte å spise, hørte jeg et bank på døren. Mamma rykket til, men slappet raskt av. Natalie løp for å åpne.
Prikken kröp opp av skålen og la seg på sitt yndlingsteppe i blått, som lå mot vinduet. Hun deltok ikke i jakten på et menneske, og prøvde derfor å ikke komme i veien. Flash tenkte på anden igjen og satte seg stolt rett foran døren. Av ivrighet snurret den lille halen hans så fort at det virket som om broren snart ville ta av som en helikopter.
Jeg ville gjemme meg bak mamma, men hun tillot det ikke. Det eneste hun tillot var å sitte mellom potene hennes, som bak en port.
Vi har gjester, ― sa Natalie.
Inn i rommet fløy noe stort og uforståelig. Det begynte å løpe frem og tilbake. Flash spydde ut anden og begynte å jage vesenet med høye, lykkelige gjøy. Jeg prøvde i redsel å grave meg dypere inn i mammas pels, men de harde beina dyttet meg tilbake på plass.
Maksim! Vær så snill, forsiktig og roligere! Vi er på besøk! ― sa et menneske som kom inn i stuen. Mennesket lignet på Natalie, men var tynnere og hadde mørkt, kort hår på hodet. Mammas Natalie hadde lys, lang pels som alltid var samlet i noe som lignet vår hale.
Jeg heter Marina, ― presenterte mennesket seg, ― og dette er sønnen min Maksim.
Marina pekte på vesenet, som hadde roet seg og begynt å ligne en gutt. Maksim prøvde nettopp å ta anden fra Flash.
Og dette er datteren min Sofia, ― sa gjesten, mens hun prøvde å trekke frem noen som lignet en liten jente fra bak ryggen sin. Et rundt hode med lyst hår viste seg en stund bak Marina, nikket raskt og gjemte seg igjen.
Jeg ble fryktelig nysgjerrig på å se den rundfjeset jenta. Da jeg snuste, kjente jeg noe nytt som jeg aldri hadde lukket før. Det overrasket meg så mye at jeg kikket frem mellom mammas poter.
Så snart jeg gjorde det, kjente jeg et lett dytt i retning gjestene. I samme øyeblikk reiste mamma seg og gikk bort til sofaen, der mennesketene hadde satt seg. Hun satte seg ved siden av Natalie.
Natalie og Marina snakket om noe, og jeg, selv om jeg var helt sammenkrøpet av frykt, ville veldig gjerne se på jenta. Og en gang til kjenne denne nye ukjente tingen.
Jeg så redd på mamma, hun smilte og nikket. Det var ingen vei tilbake. Flash lekte allerede med sitt eget menneske, og det var hundre ganger skumlere enn det ukjente.
Jeg begynte å krype mot sofaen, uten å ta øynene av Sofia, og strakk ørene for å høre fare så tidlig som mulig. Nesen min var opptatt av en uforståelig lukt, som om den prøvde å fortelle meg noe om gjesten. Sofia trakk seg litt unna mamma, siden det nok var ubehagelig å sitte så tett, og så forsiktig på meg.
Jeg frøs til mer av overraskelse enn av frykt. Jeg satte meg på bakbeina, lente hodet litt til siden, og begynte å betrakte gjesten. Sofias hår, som lå utover skuldrene, hadde samme farge som pelsen min. De store øynene så overrasket og redde ut.
«Er jeg skummel?» ― tenkte jeg, og så på mamma igjen. Mamma nikket igjen og satte seg mellom Natalie og Marina, for å vise at det var trygt her.
Bak oss falt noe høyt, og jeg bøyde meg mot gulvet og presset ørene så tett inntil hodet som mulig.
Maksim! ― ropte Marina forskrekket, og hun og Natalie løp mot lyden.
Jeg løftet hodet forsiktig og kjente den samme lukten, helt nær. Da jeg åpnet ett øye, så jeg mamma og Sofia. Mamma kom bort til meg, slikket toppen av hodet mitt og hvisket i øret: «Vær modig. Hjelp henne å bli like modig som deg».
Mamma gikk dit hvor noe nettopp hadde falt. Vi ble igjen, Sofia og jeg, alene.
Da satte Sofia seg på huk og så nøye på meg. Lukten igjen... Jeg satte meg på bakbeina.
«Kanskje det er slik lykke lukter? ― tenkte jeg, ― kanskje lykke er å være modig sammen?»
Lukten ble behagligere og sterkere. Jenta satte seg på kne og bøyde seg mot meg. Samlet all min mot i potene, gikk jeg sakte, uten å løfte hodet, uten å slappe av ørene, mot jenta. Et sted bak meg bråket det fortsatt, men det ble ikke lenger krangel. Jeg økte tempoet: av en eller annen grunn ville jeg rekke frem til jenta før det ikke var noen i rommet.
Etter noen få skritt støtte jeg på noe. Det var Sofia som rakte hånden mot meg. Håndflaten luktet som det beste beinet.
Ved denne berøringen kjente jeg meg som den modigste hunden, og jeg forsto endelig hva denne lukten betydde. Jeg skjønte det mamma hadde snakket om. Lykke lukter av kjærlighet, og der kjærligheten er, finnes det ingen frykt.
Jeg la snuten min komfortabelt i Sofias håndflate, og for første gang så jeg at hun smilte. Sofia løftet forsiktig hånden under magen min og løftet meg opp. Jeg havnet på fanget hennes.
Med lukkede øyne og igjen pustet inn den nå forståelige lukten, kjente jeg at jeg var hjemme. For hjemmet er der det lukter av kjærlighet, og det spiller ingen rolle om du ble født der eller ikke.
Helt tryggere nå satte jeg meg på fanget til mitt eget menneske og så på Sofia. Hun smilte og prøvde å klappe meg på hodet, men usikker stoppet hun hånden. «Jeg skal hjelpe deg å bli modig», lovet jeg, og reiste meg og strakk meg selv bort til hånden hennes.
Dagen etter hadde jeg allerede flyttet inn i det nye hjemmet. Ikke bare jeg, da. Flash bodde i rommet ved siden av.
Mamma tok avskjed med oss på en rolig måte. Hun sa at hun var stolt av meg. Til Flash sa hun også noe, men jeg lyttet ikke. Jeg var ikke redd for å dra, for jeg visste at vi skulle treffes i den store parken. Den gamle hunden kom bort for å si farvel og begynte til og med å si noe klokt og langt, men sovnet igjen. Prikken blunket til oss og dro for å se på vannet.
Jeg strakte meg i min nye seng og skulle akkurat ta en liten lur, da jeg hørte at en dør smalt igjen.
Venn, jeg er hjemme, ― stemmen til Mitt Menneske ekko gjennom rommene, og samme sekund hørte jeg trampingen av raske bein som kom opp trappen.
Jeg løp mot døren. Sofia sto allerede på kne og rakte ut armene mot meg. Overlykkelig hoppet jeg inn i de varme armene hennes.
Jeg er hjemme, og her er det ikke plass til frykt, bare plass til lykke. Og jeg er ikke lenger en feig hare, men en ekte Venn!