Hemmeligheten til bestefar Nøkken
3 635

Hemmeligheten til bestefar Nøkken

Forfatter:
Et moderne eventyr om nøkken, hans bestefar og romvesener som lander i havet. Eventyret er inspirert av russisk folkeeventyr og handler om respekt, kjærlighet og følelsene til eventyrhelter. Passer for skolealder. Egnet til høytlesning om kvelden.

En gang var det en nøkk som het Bløtmann. Han bodde i vannet og kom bare opp av det ved solnedgang, og da svært sjelden. Folk fortalte at de hadde sett nøkker i myra, i havet og til og med i havet ute i verden. Bløtmann holdt til i en elvekulp.

Man fortalte at når han kom opp av vannet, var han dekket av elvemose, og på hodet hadde han en krans av elvesoleie. Det ble også sagt at armene og bena hans var lange, og at tærne var vokst sammen som svømmefinner. Øynene lyste skarpt blått i mørket.

Han var ikke bare herre over kulpen, han var nøkkenes konge! I kulpen kjente selv de minste fiskene ham, og alle ønskene hans gikk i oppfyllelse med en gang. Men ingen visste hvor gammel han var. Ikke ung, men heller ikke gammel. Alle var sikre på at han alltid hadde bodd i kulpen.

Han hadde en trofast venn, den gigantiske malen Malle. Han tjente Bløtmann som vannhest og var svært hengiven til ham.

Bløtmann hadde en bestefar som het Skvulp. Han var meget gammel og ikke helt frisk. Han hadde ikke kommet opp fra bunnen av elvekulpen på lang tid, men han visste godt hva som skjedde.

Barnebarnet elsket og respekterte ham, og hvert år på bursdagen hans arrangerte han et storslått gilde! Og nå var den store vanndagen kommet.

Til feiringen pleide Bløtmann å invitere vennene sine og alle innbyggerne i kulpen. Bare denne ene dagen i året steg bestefar Skvulp opp til overflaten for å se på festen og motta gratulasjoner og gaver.

Denne gangen kom Heksa Hanna, Myrtrollet Milita, Skogtrollet Lars, Solnedgangsmannen, Nattskoggen, Skrikeren, og nøkker fra myra og innsjøen, Myrbro og Innsjøfar, samt mange andre for å gratulere Skvulp.

Først kom Malle svømmende. Så kom bestemor Oter med sine barn og barnebarn, fire bævere. Det fløy inn to flaggermus, fire traner, to hegrer, to grågjess, seks storker, åtte svarte ender, førtito øyenstikkere og åttiåtte mygg. Tretti to frosker hoppet bort. Alle fiskene i elven svømte også opp til bredden og gratulerte bursdagsbarnet stille, og slo med halene i takt som på kommando.

Barnebarnet var svært glad i bestefaren og hadde laget storslåtte retter: grøt «Fiskerens», elvesuppe «Elvestrøm», sukkermais, syltede erter og selvfølgelig en gigantisk bursdagskake av blåskjell kalt «Soleie». Det var musikk. Bestemor Oter spilte fortreffelig på fløyte. Gjessene sang en duett, «Myrvalsen». Froskene sang i kor en ode med tittelen «Skvulp – jubilanten». Heksa Hanna og Lyngtrollet danset «Dans på vannet».

Bestefaren var lykkelig! Han klappet i hendene og gråt av glede, og ropte: «Å, for en gutt! Å, for en kar!» Ut på morgenen gikk gjestene hjem. Skvulp kalte på Bløtmann og sa:

Takk, barnebarn, for festen! Den var bra! Jeg er blitt gammel, og du er min eneste arving. Jeg vil gi deg alle vannets eiendommer, men husk: lykken finnes ikke i rikdom! Jeg må avsløre en veldig stor hemmelighet for deg…

Hvilken hemmelighet? spurte Bløtmann redd.

Universet vårt har mange hemmeligheter som ikke engang menneskene kjenner til. Jeg skal bare avsløre én for deg, en som bare jeg kjenner. Hør etter: på bunnen av kulpen vår finnes det en underjordisk gang som fører til hvilken som helst elv, hav eller til og med havet ute i verden. I hvert vannelement finnes det en egen vokter av bunnen. Jeg kjenner dem alle. Og på havbunnen og i havene bor det mange romvesener. De bodde før på andre planeter, men nå er de her, sammen med oss. Du må se dem med egne øyne. Dra av sted i morgen. Jeg viser deg veien.

Bestefar, jeg elsker eventyr! I morgen setter jeg kursen mot den største hemmeligheten i universet sammen med min trofaste venn Malle!

Må strømmen være med dere! sa bestefaren og klemte barnebarnet sitt.

…Reisen var kort. De reisende rakk ikke engang å bli trette. Bløtmann og Malle havnet på bunnen av havet.

Å, store Njord, dette er jo et under! utbrøt nøkken da han så et enormt skip formet som en kule på havbunnen.

Det sendte ut varme og lyste svakt. Malle kom først bort til skipet. Da han så at det ikke var noen fare, vrikket han med halen mot Bløtmann og nikket med sitt klumpete fiskehode.

Måtte Store Njord beskytte oss! sa Bløtmann. Han kikket inn gjennom et bullseye-vindu og så små menneskeliknende vesener, veldig like hverandre, som gikk verdig rundt i en lugar. De hadde store øyne, nese og munn, alt slik som hos mennesker. Men man så ikke hår: på hodene hadde de merkelige luer som dekket pannen helt, mens alt annet var skjult.

Kvinnene skilte seg fra mennene i klærne. De hadde blå kjoler med merkelige komma-symboler, og myke grønne støvler med grønne sirkler. Mennene hadde røde drakter. På jakkene var det spiraler, og nederst på buksebeina sto tallet 1.

Malle kunne høre lydene med høy frekvens som vesenene laget, og nøkken kunne høre både lydene og ordene. Bløtmann forsto menneskelig tale godt, fordi han ofte hadde hørt fiskerhistorier uten å ville det. Men dette språket var helt ukjent for ham.

Plutselig åpnet døra på skipet seg, og en kvinne svømte ut. Hun hadde en sølvkule på hodet, finner på føttene og en koffert i hendene. Hun begynte å legge gjenstander som lå på havbunnen i kofferten.

Bløtmann så denne uhyre, ikke-menneskelige og ikke-dyriske, ikke-fiskeaktige… jordiske og ikke-vannlige skjønnheten, og han ble slått målløs. Det føltes som om hjertet hans hadde flyttet seg litt ned mot magen, pusten stoppet opp i noen sekunder, og hele kroppen ristet.

Han kom til seg selv, skjøt av sted og nærmet seg vakre damen. Da hun så ham, ble hun ikke det minste forlegen, men sa noe til ham og smilte. Bløtmann forsøkte å holde en samtale i gang, men anstrengelsene var forgjeves. Hun forsto ham ikke i det hele tatt.

Så begynte han å lage de vanlige lydene sine: «Å-å-å-ja-ja-ja-ju-ju-u!». Og hun svarte: «S-s-s-t-r-r-r-u-a-a-a!». Og slik begynte en dialog.

Av samtalen fikk Bløtmann vite at romvesenet het Zota. Hun hadde en datter som het Aella. Og slik er livet til disse romvesenene: hvis en romvesen har forelsket seg i en annen, så slår de seg sammen og lever sammen hele livet. Men hvis det ikke finnes kjærlighet, så får de kvinnelige vesenene barn, tar vare på dem og elsker bare dem.

Hun fortsatte å snakke, men Bløtmann klarte ikke å ta øynene fra henne. Han beundret henne og fanget hver lyd fra hennes melodiske stemme.

Zota fortalte at planeten hennes var svært vakker, med mange vulkaner og fjell, men svært lite vann.

Derfor kommer vi så ofte til planeten deres og lander helt nede på havbunnen. Vi henter vann og gjør vitenskapelige undersøkelser, sa hun.

Så dere drar snart hjem? Og jeg får aldri se deg igjen? spurte Bløtmann.

Du får se meg! Jeg kommer snart tilbake, svarte Zota.

Et merkelig språk har de, disse romvesenene… Det har oppstått et sted der ute, på en annen planet! Og det er like levende som disse vakre vesenene! Men mest av alt er det veldig forståelig og tilgjengelig. Perfekt! tenkte Bløtmann.

Zota trykket på en skinnende knapp på revers-lommen. Døra til romskipet åpnet seg. Hun svømte bort til Bløtmann, kysset ham lett på kinnet og sa:

Neste gang tar jeg med meg min kjæreste busk, den ligner veldig på meg. Den vokser i en kolbe og blomstrer hver syvende dag med vakre lilla stjerner. Den kan synge og lytte til sitt eget ekko. Du vil se på den, tenke på meg, og du vil ikke kjede deg. Jeg skal prøve å besøke deg så ofte jeg kan. Du er veldig søt, og det finnes ikke slike hos oss. Jeg skal absolutt presentere deg for datteren min!

Zota gikk inn i romskipet. Døra lukket seg, og skipet begynte å stige, og øket farten. Kulen forlot havet og steg opp mot himmelen, og lyste med blå glimt.

Bløtmann kjente hjertet knipe. Han hvisket:

Endelig har den vakre følelsen også grepet meg! Å, store Njord, vær nådig!

Da svømte hans trofaste venn Malle bort til Bløtmann, og de dro hjem. Og på veien lærte nøkken enda en hemmelighet: at fisk også kan elske…

Eventyret Hemmeligheten til bestefar Nøkken er tilgjengelig i FB2-format for telefoner, nettbrett, datamaskiner og e-boklesere.
Lignende eventyr
Hvordan Rundstykke møtte folk på nettsider
Hvordan Rundstykke møtte folk på nettsider
Selv Rundstykke kan føle seg ensom. Derfor bestemte han seg – jeg skal registrere meg på en datingside. Slik begynte det hele. Et moderne lærerikt eventyr om hvordan Rundstykke møtte folk på internett
5 786 3
Hvordan haren og ulven byttet haler
Hvordan haren og ulven byttet haler
En lærerik moderne eventyrfortelling om hvordan haren og ulven bestemte seg for å bytte haler. Hva vil komme ut av dette?
31 914 3
Eventyret om prinsessen og dragen
Eventyret om prinsessen og dragen
Et moderne eventyr om en prinsesse som var veldig, veldig redd for den skremmende dragen. Men en dag overvant hun frykten og bestemte seg for å besøke ham... Og slik fikk hun en ny venn.
12 409 3
Eventyret om de tre kakene
Eventyret om de tre kakene
En gang ba kongen døtrene sine om å bake hver sin kake til bursdagen hans. To av de fremtidige prinsessene fullførte oppgaven, men den tredje kom tomhendt. Fra dette fortellingen vil du få vite hvorfor
5 409 3

Vil du få beskjed om nye eventyr?

↑