Kasper ventet på pappa, som var på et viktig oppdrag. Pappa var borte lenge. Mamma hadde ofte ikke tid til å leke med Kasper, og i de øyeblikkene følte gutten seg alene og savnet far.
En dag gikk gutten en tur, og da han gikk forbi parken, der det vokste høye bjørketrær og mange fargerike blomster, så han noe merkelig. Der var en stor svart sky. Den var så skummel og ville suse innpå Kasper. Den kom nærmere og nærmere, og Kasper kjente den igjen.
Det var sorgen. Kasper løp fra den, men sorgen jaget etter ham. Da husket Kasper at han hadde noen fargekritt i lommen. Han stoppet og tegnet et stort gjerde på asfalten. Sorgen fløy nærmere, men så gjerdet, trakk seg tilbake, snudde og fløy bort.
Gutten var redd. Han løp fort, fort hjem til mamma. Biler suste forbi og folk gikk forbi, men Kasper så ingen. Han la ikke engang merke til naboen tante Lise med den fine pudelen sin, Greve, som han så gjerne lekte med.
Mamma, mamma! – ropte Kasper. – Sorgen jaget etter meg.
Så, så, så – sa mamma eftertenksomt – og hvor kom den fra?
Jeg vet ikke. Jeg gikk ut for å møte vennene mine og tegne med kritt, men så kom den plutselig flyvende! – svarte Kasper.
Hva tenkte du på da du gikk til vennene dine? Er det noe som plager deg? – spurte mamma.
Jeg tenkte på pappa og at jeg savner ham. At han fortsatt ikke er kommet hjem. Og jeg synes det er vondt at alle blir hentet av pappaene sine i barnehagen, bare ikke meg, – sa Kasper, og tårene glinset i øynene hans.
Det er normalt å være lei seg. Jeg er også lei meg og savner pappa. La oss finne ut hva vi kan gjøre for å jage bort sorgen? – foreslo mamma med et smil.
Hva kan vi finne på? – spurte Kasper. – For den er jo så stor, denne sorgen!
Vi kan skrive et brev til pappa og fortelle ham hvordan du sang på barnehagekonserten i går. Husker du hvordan alle klappet for deg?
Ja! – sa Kasper og smilte. Da husket han hvordan han sto på scenen.
Du kan skrive til ham hver dag. Eller se her, – sa mamma og rakte sønnen en notatbok. Boken var så fin og fargerik. Og den kunne snakke!
Hei, Kasper! – sa boken. – Jeg er dagboken din. Du kan fortelle meg hver dag hvordan dagen din har vært. Så tar jeg vare på alt og forteller det til pappaen din senere.
Så kult! – sa Kasper, og ansiktet hans lyste opp i et lykkelig smil.
Da kan du holde kontakt med pappa mens han er borte, – sa mamma, – og husk at du alltid kan leke med meg. Vi kan se noe sammen. Eller du kan tegne med kritt sammen med vennene dine og så skrive om det til pappa. Han blir glad for å lese om det. Og husk at han kommer hjem snart, og jeg skal alltid passe på deg.
Mamma klemte Kasper hardt, og han løp glad av sted for å skrive brev til pappa. For det var så mye spennende han måtte fortelle!