En kveld, da mamma allerede hadde slukket lyset og bare en gul nattlampe lyste i rommet, høres plutselig en fin, melodisk klang. Rett i midten av rommet så Anja en gyllen gnist, så en til. Det ble flere og flere gnister, de svirlet og virvlet rundt som små insekter, og ble gradvis tettere og tettere til en lysende liten figur. Og plutselig forsvant klangen og lyset, og midt på teppet sto en liten gnome, omtrent like høy som en krakk.
– Det var vakkert! – sa Anja, som nå ikke lå, men satt opp i sengen for bedre å kunne se på gnistene.
– Hallo, Anja, – sa gnomen.
– Hallo… – Anja ble litt forvirret, – Hvem er du?
– Jeg er Fedor fra eventyrhjelpernes lag, vi hjelper innbyggerne i eventyrlandene…
– Åh, hvor spennende, – utropte Anja, – Men hva slags land er det? Hvor ligger de? Hvordan kommer man dit?
Jenta hoppet så ivrig på sengen av utålmodighet.
– Vent, Anja! – avbrøt gnomen henne, – Jeg har bare ti minutter, og vår trollmann Elizaveta sa at bare en innbygger fra ikke-eventyrland kan gi riktig råd. Han sier at dere tenker annerledes, på en bedre måte. Vil du hjelpe?
– Selvfølgelig! – Sammen med Anja hoppet også puten.
– Men du må lytte nøye, det er viktig ikke å misse en eneste detalj! Høyt oppe på fjellet er det en hule, og der bor en drage…
– En drage? Jeg er redd! Fortell meg ikke slike skumle eventyr! – Anja trakk dynen helt opp til øynene.
– Det er ikke et eventyr! Det vil si, det er et eventyr, – gnomen ble forvirret, – men hos oss er alt et eventyr… Dessuten er dragen snill, og det er nettopp ham som trenger hjelp! Vil du hjelpe dragen?
– Kan jeg tenke på det?
– Anja, – ba gnomen, – hjelpen trengs veldig, tiden går ut, og jeg har ennå ikke forklart deg noe!
Fra under dynen dukket sakte nesen til jenta opp, så haken, så halsen. Så la Anja hendene over dynen og sukket:
– Ja, ja. Jeg skal hjelpe!
– Så, – gledet gnomen seg, – i hulen har dragen en underbar hage, men i stedet for blomster vokser det edelstener der…
– Wow! – Anja hadde allerede glemt sin frykt, og hoppet igjen på sengen. – Er de vakre, disse steinene? Hvilken farge har de? Du vet, jeg liker rosa steiner best, de kalles rubiner! Og jeg har alltid ønsket at det skulle finnes slike gullaktige steiner! Har dragen din dem? Han er jo fra eventyrland, han må ha dem, ikke sant?
– Ja, ja… Sannsynligvis… – gnomen viftet uoppmerksomheten av, og tenkte at han nok ikke hadde tid for høflighet lenger. – Så, forstår du, de vokser fra bunn til topp, som krystaller, som ranker…
– Som ranker! Som geiter! – jenta lyttet ikke lenger til gnomen, og foran hennes indre øye glitret og skimret edelstener i alle farger. Og så skjønte hun at det ikke var steinene som glitret, men gnomens figur som løste seg opp i gnister som gradvis sluknet.
– Hvordan gikk det? – spurte trollmannen.
– Du skjønner, denne jenta, hun er så fryktsom, så drømmende! Og det er så uhøflig å avbryte noen! Uansett, jeg rakk ikke å fortelle henne noe…
– Jeg håpet at en emosjonell jente med levende fantasi ville være det beste for å etablere kontakt, men jeg tok ikke hensyn til at vi har så lite tid, – trollmannen tenkte ettertenksomt og snudde på hatten sin, – Ikke bekymr deg, i morgen vil steinen for overgang lade seg opp, og du kan prøve å snakke med gutten.
Jørgen hadde ingen nattlampe, han var ikke redd for mørket i det hele tatt og likte når stjernene skinte inn gjennom det udekkede vinduet på soverommet hans. Derfor, da stjernene plutselig begynte å lyse rett på taket av rommet hans, ble han veldig glad. Stjernene senket seg sakte og samlet seg til en gnomfigur.
– Hallo, Jørgen! Jeg trenger veldig din hjelp, og jeg har bare ti minutter! – sa Fedor i en fart.
– Hvor glad jeg er for at du kom! – utropte Jørgen, – Jeg har alltid drømt om å ha en mystisk venn! – og Jørgen kastet seg på for å omfavne gnomen.
Men gnomen rakk å stoppe ham:
– Stopp, ikke rør meg, ellers forsvinner jeg!
Gutten senket armene skuffet, men smilte nesten med en gang:
– Tenk, jeg mistet en tann! I går!
Gnomen Fedor ble igjen forvirret, men sa raskt:
– Flott, så du er allerede helt voksen, smart og kan hjelpe meg! Lytt nøye og avbryt meg ikke. Hos oss i eventyrland på fjellet i en hule bor en drage, han er snill, og han dyrker en hage med edelstener.
– Hva heter han? – spurte gutten likevel.
– Roma.
– Akkurat som vennen min! – utropte Jørgen begeistret.
– Eh, ja, – fortsatte gnomen, – så, edelsteinene i hans hage er innbyrdes forbundet, de vokser fra hverandre fra bunn til topp og lyser stadig sterkere og sterkere, og så, en lilla stein som vokser i middelshøyde, begynte plutselig å bli matt og blinke merkelig, – gnomen hadde nå fått fart på seg og gestikulerte vildt, – og rundt den…
Jørgen, som til nå hadde sett på gnomen med stor interesse, sa plutselig:
– Og pappa skal kjøpe meg en radiostyrbar bil! Tenk! En stor! Jeg tror du passer inn i den, og neste gang kan jeg kjøre deg rundt!
– Jørgen, hørte du ikke på meg i det hele tatt? – undret Fedor seg. Han ble til og med lei seg, og tok av seg luen for å tørke tårene i det skjulte.
– Og jeg har en ny ball, en basketballball, skal jeg vise deg!
Jørgen kravlet under sengen etter ballen, og da han kom ut igjen, var det ingen i rommet.
– Hvordan gikk det? – spurte trollmannen forsiktig.
– Denne gutten er sannsynligvis veldig ensom, og han har ingen å snakke med…– gnomen Fedor klemte nervøst på luen, og la ikke engang merke til at pompongen falt av og rullet over gulvet.
– Hva får deg til å tro det? Den magiske kulen sa at han har mange venner og omsorgsfulle foreldre.
– Han var så ivrig etter å dele alle nyhetene sine med meg at han ikke rakk å lytte til meg…– gnomen la merke til at pompongen manglet, men søkte ikke etter den.
Elizaveta prøvde å oppmuntre ham:
– Mens du var borte, foreslo kulen meg enda en kandidat, de sier han er veldig smart!
– Hvem sier det? – Fedor var ikke så lett å overbevise lenger.
– Moren hans.
– Alle mødre sier det, – gnomen satte seg rett ned på den svakt lysende overgangsstenen og begynte å melankholsk trekke ut tråder fra luen, det gjorde han alltid når han var veldig lei seg.
– Og barnehagelederen, – fortsatte trollmannen, – og engelskklassen hans, og logikklæreren hans…
– Så det er greit, – smilte Fedor svakt, – til i morgen!
– Hallo, Benjamin! – gnomen Fedor tok av seg luen og gjorde en høytidelig bukk.
Benjamin var nesten syv år, men alle i familien kalte ham ved fullt navn siden han var liten og instruerte strengt alle bekjente, barnehagelederen og lærerne til å gjøre det samme. Trollmannen hadde advart gnomen på forhånd om dette, og Fedor prøvde å være veldig høflig.
– Benjamin, eventyrland og dragen Roma trenger veldig din hjelp! – fortsatte gnomen.
–Så, så! – Benjamin tok på seg brillene, tok blokken og blyanten fra nattbordet og gjorde seg klar til å skrive, – Hvordan kan jeg være til nytte?
– Den magiske kulen fortalte vår trollmann Elizaveta at et barn fra ikke-eventyrland vil gi riktig råd når det har hørt på problemet vårt.
– Så han sa «barn»?
– Nei, – gnomen så ned, – han sa «innbygger», men voksne innbyggere snakker vanligvis ikke med gnom, de begynner å skrike, løper bort og drikker piller, så bare et barn kan hjelpe oss. Lytt, jeg har bare ti minutter. Det var…
– Hvorfor ti?
– Du skjønner, forflytting til ikke-eventyrland krever mye magisk energi fra overgangsstenen. Så, dragen Roma dyrker edelstener i sin hule…
Gnomen skyndte seg og talte fort, men Benjamin var urykkelig:
– Hvilken farge er dragen? Hvor stor er han? – gutten skrev noe i blokken, – Hvilke edelstener?
– Er det viktig?
– Muligens.
– Ja, rubiner, smaragder, safirer, diamanter…
– Og har han mange av dem? – øynene til Benjamin under brillene begynte å glitre.
Gnomen nikket.
– Du skjønner, for å etablere diplomatisk kontakt mellom våre land, er det nødvendig å ha tilstrekkelig informasjon om verdensordenen, innbyggerne, tradisjonene…– Benjamin diskuterte viktig mens han gikk fram og tilbake i rommet.
Fedor sluttet snart å forstå ham, det eneste som var klart var at han igjen ikke hadde klart å fortelle om problemet. Gnomen satte seg på gulvet og begynte å vente på at de ti minuttene skulle gå. Benjamin la ikke merke til at han forsvant med en gang.
– Igjen ikke vellykket?
Gnomen sukket.
– Her fortalte Roma at en stein likevel sluknet, – trollmannen var også lei seg, – men ikke bekymr deg, den magiske kulen har funnet oss enda en kandidat.
Fedor tok seg sammen:
– Eventyrhjelpere gir seg ikke!
Og gikk bort, og vinket med luen til avskjed.
Kjære leser, hvis du en gang i skumringen ser en gnome, vær så snill og lytt til ham helt til slutten.
Fra forfatteren: «Jeg tror hver pedagog eller forelder har møtt situasjonen mange ganger når du snakker til et barn om noe viktig, for eksempel om seieren i Den store patriotiske krigen, og får til svar: «Men vi gikk på sirkus i går!».
Førskolebarn er ikke veldig oppmerksomme på grunn av sin alder, og moderne barn er enda mer egosentriske, de er ikke interessert i å snakke om noe annet enn seg selv.
Denne eventyret ble skrevet som følge av en slik samtale, i håp om å gjøre barn mer mottakelige og oppmerksomme.
