Det var en gang en Viktig sak. Den var veldig viktig og veldig stor, men samtidig veldig hjelpeløs. Den bodde i skogen og passet på den lille byen Skogli.
Og den trengte stadig hjelp. Enten lakk taket på huset, eller en kran gikk i stykker, eller det oppsto brann på tomta. For mange år siden hadde det blitt slik at alle mennene i Skogli hjalp den Viktige saken. For mennene er sterke og modige.
Man må si at Skogli var en koselig og trivelig by. Der var det alltid varmt, og alltid sommer. Det luktet appelsiner og blomster, og på trærne klatret lekne barn. Der bodde mange familier, og det var mye kjærlighet.
Alle i byen levde i fred og harmoni: de lekte og lo sammen. I hvert hus bodde en hund eller en katt. Og hvert barn i byen kunne komme og leke med dem, for alle var så vennlige.
Det fantes mange lekeplasser og lekerom, der både store barn og små bablinger som nettopp hadde begynt å gå, og som klumpete fulgte etter de eldre vennene sine, lekte. Alle barna hadde en mamma og en pappa som elsket dem veldig.
Men en vakker solskinnsdag kom den Viktige saken til byen. Den ble litt forvirret da den så de glade barna som løp rundt, og de like glade mammaene og pappaene som satt på benkene. Den ville ikke forstyrre dem, men den hadde ingen annen utvei. For den kunne ikke klare seg uten hjelp fra pappaene.
Den viktige saken trengte ikke mange menn, så den ba ikke alle. Blant dem som ble innkalt, var Jonas sin pappa.
Jonas ble veldig lei seg, for ingen visste når pappa skulle komme tilbake. Jonas elsket pappa veldig. De pleide å bruke mye tid sammen, leke med bilene og leker og jage hverandre. Pappa hentet ofte Jonas i barnehagen. Og det var den beste stunden, når Jonas ventet på at pappa skulle komme om kvelden.
Gutten visste at de på veien hjem ville stoppe i butikken nær huset og kjøpe is eller en sjokoladebit. Det var så fint å spise godteriet pappa hadde kjøpt på veien hjem.
Da pappa dro til den Viktige saken, var Jonas veldig trist. Hvem skulle hente ham i barnehagen og leke med ham? Pappa gikk bort til Jonas, klemte ham og sa:
Lukk øynene, gutten min. Tenk på i går, da vi løp hjem om kapp. Hvor morsomt vi hadde det, husker du?
Ja, jeg husker. Tante Kari sin katt la seg i veien og ville klatre på meg, og jeg ble veldig langt etter deg, sa Jonas.
Husker du også forrige helg, da vi dro og fisket? Du fikk en så stor fisk at du nesten falt i elva, sa pappa og lo. Jonas lo tilbake.
Nå skal du forestille deg meg, og plassere meg bak deg. Har du gjort det?
Ja, svarte Jonas.
Husk, gutten min, jeg er alltid i nærheten. Jeg er alltid med deg, selv om du ikke ser meg. Og jeg kommer snart tilbake. Da skal vi igjen dra og fiske, leke med de lekene du liker, og spise sjokolade på veien hjem fra barnehagen. Åpne øynene nå.
Jonas åpnet øynene og klemte pappa hardt.
Og husk at mamma er med deg, hun vil alltid beskytte deg. Og du skal lære henne å kjøre med bilene. Du skal se at hun blir veldig god på det, sa pappa og så på mamma.
Alle lo sammen.
Samme kveld fulgte Jonas og mamma pappa til den Viktige saken.
Da var ikke Jonas så trist lenger, for han visste at den Viktige saken ikke klarer seg uten hans sterke pappa, og at pappa snart kommer tilbake.