En jente hadde en dukke som hun fant en gang ved inngangen til sitt hus på en benk, ensom og forlatt. Dukken var hjemmelaget, sydd av gamle filler. Øynene var brodert med tråd og så litt triste ut, og så ut i det fjerne. Hun var våt og skitten.
Jenten ble lei seg av dukken:
Mamma, la oss ta henne med oss. Det er veldig dårlig å være forlatt.
Sa jenten.
Greit.
Sa mamma.
Men vi skal sette opp en plakat om at denne dukken er hos oss, kanskje noen finner eieren og da må vi returnere henne.
Greit.
Svarte jenten.
Hjemme vasket de dukken og tørket henne.
Du er veldig uvanlig.
Sa jenten til dukken mens hun så på henne.
Hvis du blir hos meg, skal jeg gi deg et vakkert navn. Er du enig?
Jenten så inn i dukkens broderte øyne, og det virket som om dukken blinket.
En uke senere dukket eieren av dukken opp – August. Hans mamma hadde sydd denne dukken til ham da han var veldig liten. August hadde oppbevart den som en minnegave.
Han forklarte at dukken hadde blitt vasket og hengt til tørk på balkongen, vinden hadde revet den av snoren, og den hadde falt i sølen. Åpenbart hadde noen hatt medynk med den stakkars tingen, løftet den opp og satt den på benken.
Hallo, jente.
Sa gjesten.
Du har min dukke, det står i plakaten.
Ja.
Svarte jenten trist.
Her.
Og hun ga dukken til eieren.
Vet du hva?
August smilte.
Behold henne, jeg blir glad hvis dere blir venner. Jeg tror hun vil ha det veldig bra hos deg.
Jeg heter Renata.
Svarte hun med et lykkelig smil.
Takk skal du ha!
Renata satt ved bordet på en puff på rommet sitt. Hun tegnet et eple med gouache. Ved siden av fargene satt dukken. Hun traff ved et uhell den hvite gouachen med hånden og sølet fargen på dukken.
Åh nei!
Utropte Renata.
Jeg må vaske deg igjen.
Sa hun til dukken.
Dukken så på en merkelig måte på jenten. Eller i det minste så det slik ut for Renata. De vasket dukken og lot henne tørke på vindueskarmmen. Natten kom og Renata gikk til å sove.
De første solstrålene så inn gjennom vinduet. Dukken åpnet øynene:
Hvilken fin morgen.
Tenkte dukken og smilte til blomsten som vokste i blomsterbedet under vinduet.
Vil du være uenig hvis jeg gir deg til jenten?
Spurte hun blomsten.
Ja.
Svarte blomsten.
Du vil plukke meg, og det betyr at jeg bare dør.
Tull.
Tenkte dukken og bøyde seg ned og plukket blomsten. Blomsten visnet straks og ble stille.
Hei!
Prøvde dukken å få blomsten til å snakke. Men blomsten var stille.
Jeg ville ikke at du skulle dø. Jeg ville bare gi deg til jenten fordi hun reddet meg.
Blomsten var stille. Dukken prøvde å feste den tilbake på stilken. Blomsten var stille.
Renata våknet:
God morgen!
Sa hun til dukken.
Jeg tenkte at det er på tide å gi deg et navn. Et navn er som et dokument.
Renata tenkte seg om en stund, så på dukken igjen og sa:
La oss kalle deg Gennady! Liker du det?
Dukken klappet med tøyvipper:
Egentlig er jeg en jente. Hvorfor Gennady?
Men hun ville ikke diskutere med Renata:
Gennady så Gennady – det er faktisk ganske morsomt.
Tenkte dukken.
Men egentlig var tankene hennes opptatt av noe annet – bak ryggen hennes, i hennes tøyhender, var blomsten i ferd med å dø.
Jeg skal redde deg.
Sa dukken til blomsten.
Og du skal leve igjen.
Renata hadde en plan for dagen – hun skulle møte vennene sine.
Du skal komme med meg.
Sa hun til Gennady.
Det er på tide å presentere deg for verden.
Disse møtene foregikk vanligvis på en eng ikke langt fra Renatas hus.
Hun åpnet ryggsekken, la Gennady inn i den, og la ikke merke til at dukken tok med seg den plukket blomsten.
Fra dette øyeblikket begynte Gennady's eventyr.
Første møter
Gennady åpnet låsen på ryggsekken og kravlet ut, og holdt blomsten fast i hånden.
På engen vokste løvetann, og Gennady så en fremmed.
Hun bestemte seg for å gå nærmere, og den fremmede var veldig opptatt: han var så stor som en erter, gul med brune striper og med antennae. Ved siden av Gennady så hun 5-6 nøyaktig like.
Hun samlet mot og sa:
Hallo, jeg heter Gennady.
En av de fremmede svarte:
Jeg er Maksim, og jeg er en bie! Ja, vi er alle, alle her er bier!
Jeg vil få denne blomsten til å leve igjen, vil dere hjelpe meg?
Spurte Gennady.
Bienes surret sint:
Vi er opptatt! Vi må samle honning til vinteren!!!
Og bare Maksim svarte:
Jeg skal hjelpe deg!
Takk.
Sa Gennady glad.
Men jeg må finne det som vil få den til å leve.
Bien Maksim tenkte og sa:
Jeg vet hva det er! Du ble jo levendegjort av Renatas hvite gouache?
Ja.
Det er det vi må finne! Har Renata mer igjen?
Spurte Maksim.
Nei.
Svarte Gennady skuffet.
Vi må lete! Ellers dør blomsten om to dager!
Hvordan vet du det?
Spurte Gennady redd.
Jeg studerte "BLOMSTERLÆRE" på skolen og fikk femmer!
Skrøt Maksim.
Åh! Jeg kjenner noen, det er maur: de samler alt som faller. Vi må spørre dem om den hvite gouachen.
Vil du komme med meg?
Nei, dessverre! Jeg må jobbe med alle de andre, ellers blir jeg kastet ut av bikuben! Og det vil jeg ikke!
Åh nei!
Sa Gennady trist.
Greit, lykke til!
Og Maksim fløy bort!
Ha det.
Gennady gjorde seg klar til å gå, men husket at bien Maksim ikke hadde fortalt henne hvor hun skulle gå! Hun så seg omkring, så en stor haug og bestemte seg for at det måtte være maureboligen, og gikk i den retningen.
Maurenes oberst
Veien viste seg å ikke være så kort. Gennady kom endelig til maureboligen. Rundt henne løp små vesener som flittig bar ting fra plass til plass.
Dette må være maurene:
Tenkte Gennady.
Og plutselig la hun merke til at den som ledet arbeidet så mistenksomt på henne:
Hallo, jeg heter Gennady.
Sa dukken i hast.
Hallo.
Sa han med høy stemme.
Hvem sendte deg, kamerat?
Jeg kom fra Maksim, han er en bie.
Maksim... Det er lenge siden jeg hørte fra ham! Hva vil du?
Jeg kom for hvit gouache: for å få blomsten til å leve igjen.
For sent. Ah ja, unnskyld, Gennady, jeg glemte å presentere meg. Jeg er oberst Mikhail!
Det vil si Misha?
Ja, det stemmer!
Og hvem ga du den hvite gouachen til?
Til soldatkameratene mine og til de røde maurene!
Og hvor er de?
Soldatene er der borte!
Oberst Misha pekte på fortauet.
Og de røde maurene er der borte!
Og han pekte på trærne.
Men! Det er best å gå til soldatene først!
Greit, takk! Ha det!
Gennady løp mot soldatene.
Lykke til, kamerat Gennady!
Sa obersten og gikk tilbake til arbeidet sitt.
Gennady snudde seg og vinket til ham.
Soldaten Masha
Den første som Gennady la merke til, var en rød maur med sorte prikker og antennae:
Hallo, jeg heter Gennady.
Hallo, jeg heter Masha, og jeg har veldig dårlig tid!
Brummet den røde mauren med sorte prikker og antennae.
Oberst Misha sendte meg.
Unnskyld, jeg har veldig, veldig dårlig tid! Jeg må komme meg bort til de buskene der. La oss snakke senere!
Jeg kan hjelpe deg.
Virkelig? Så hva venter du på, hjelp meg!
Greit.
Og de kom seg straks til stedet.
Takk skal du ha! Jeg skal komme tilbake snart, vennligst vent.
Sa Masha og dykket ned i buskene.
Da hun kom ut igjen et minutt senere, spurte hun Gennady:
Så hva ville du snakke om?
Jeg kom for hvit gouache, fra oberst Misha.
Du er for sent ute, min kjære, mine undersåtter brukte alt opp. Du må gå til de røde maurene. Men ikke alt er tapt!
Takk.
Sa Gennady og gikk til de røde maurene, men det viste seg at de heller ikke hadde hvit gouache igjen som kunne få blomsten til å leve.
Dagen var i ferd med å ta slutt, og Gennady måtte vende tilbake til engen med løvetann og bier.
Da hun så at Renata allerede pakket ryggsekken sin, snøk hun usynlig inn i den, og holdt den visne blomsten tett til seg.
Hjemme satte Renata dukken på vindueskarmmen og spurte:
Så, likte du turen? Synd at du ikke kan snakke.
Sa Renata.
Greit, ikke vær lei deg, jeg skal snakke med mamma.
Og hun lukket døren.
I dukkens tøybryst slo et lite hjerte desperat av smerte og skam over at hun hadde drept blomsten.
Fra dukkens leketøysøyne rullet en tåre... og falt på blomsten.
Den rystet til og sukket.
Ikke gråt Gennady, samle heller frøene fra hodet mitt. Om våren skal du spre dem på blomsterbedet. Det skal komme regn, og de skal våkne. Det skal vokse mange, mange nye blomster. Ikke gråt, men husk: for å glede en, kan du ikke såre en annen.
Jeg skal huske det.
Smilte Gennady.
Natten kom. Renata la seg til å sove.
La meg legge deg hos meg.
Sa hun til dukken.
Du skal ikke sitte alene der.
Renata la dukken på puten, omfavnet henne, og det virket for jenten som om hun hørte slag fra et ekte hjerte...
