Det var en solrik og frostig dag. Snøen glitret på grenene av trærne. Stillhet… Bare langt borte kunne man knapt høre fuglestemmer. Da Vera våknet, skjønte hun at en ny dag hadde begynt. Vera — slik het den lille, lysehårede jenten, tynn, usedvanlig livlig og livsglad, med en klar latter. Og Vera elsket veldig å tegne. Hun drømte om å berøre et mirakel.
Hver natt ba jenten himmelen om hjelp. Saken var at Vera var født blind. Hun hadde aldri sett verden rundt seg, hun kjente den bare gjennom lukter, smaker, følelser og lyder. Men hun ønsket så gjerne å våkne en dag, åpne øynene og se den uendelige blå himmelen over seg, den lyse solen, vakre blomster, den blendende hvite snøen. Og viktigst av alt, selvfølgelig, moren. Jenten hadde aldri sett eller kjent sin mor, hun bodde på barnehjem.
Vera fortsatte å tegne som før. Ja, hun så ikke, men hennes sjel var så ren og åpen at tegningene dukket opp på papiret av seg selv og var forbausende levende og fargerike. Gud ga henne ikke synet, men ga henne noe enda viktigere — evnen til å elske og føle, evnen til å glede seg over livet, uansett hva.
En dag skjedde noe som snudde hele Veras verden på hodet. Sent på kvelden la jenten seg til å sove som vanlig. Så snart hun lukket øynene, dukket det opp ulike visioner for henne: lysene fra store byer, strømmer av biler som kjørte i endeløs rekke forbi vinduene hennes, lyst grønt gress, blomstrende epletrær, fargerike sommerfugler som flatret omkring, det grenseløse blå havet. Disse visjonene grep Vera så sterkt at hun ikke ville åpne øynene.
«Hvilken herlig og vakker verden, full av mirakler! — tenkte jenten. — Jeg ønsker at det skal være slik hele tiden». Plutselig, midt i all denne jordiske skjønnheten, så Vera en silhuett som langsomt nærmet seg henne. Det var en kvinne. Jo nærmere hun kom til Vera, desto tydeligere ble det at det var moren. Selv om Vera aldri hadde sett henne og ikke kjente henne, følte barnets hjerte at det virkelig var slik.
«Mamma! Mamma! Er det deg?» — kastet jenten seg mot kvinnen.
«Ja, kjære, det er meg», — svarte moren, smilte kjærlig og omfavnet Vera, og jenten følte seg så varm og koselig.
Men natten gikk mot slutten. Jenten følte at noe dyttet henne. Visjonene forsvant. Hun våknet. Varme tårer strømmet ned over kinnene hennes.
«Mamma…», — hvisklet Vera stille.
«Jeg er her», — plutselig hørtes en så kjær og elsket stemme. — «Jeg vil alltid være hos deg nå, min kjære». Vera følte hvordan myke armer omfavnet henne og trakk henne til seg.
«Mamma, hvor var du hele denne tiden?» — hulket jenten.
«En gang gjorde jeg en stor feil. Tilgi meg. Englene fortalte meg om deg, og jeg kom tilbake. Jeg skal ikke forsvinne igjen», — anger og lettelse hørtes i kvinnens stemme.
«Engler sover aldri», — hvisklet Vera.
