En gang før nyttår besluttede Julemanden at gratulere barna med høytiden og gi dem gaver. Barna hadde oppført seg godt gjennom året og lært godt. Han hadde forberedt mange gaver og søtsaker til dem.
Alt dette pakket han i en stor rød sekk og dro til barna for å feire. Sekken var veldig tung, og Julemanden gikk sakte, stønnet og sukket.
Det begynte å snø. Da han kom til skogen, hadde snøen samlet seg – nesten en meter. Det ble tungt for Julemanden å gå. Han gikk til en stor snøhaug og bestemte seg for å hvile – han satte sekken på bakken og satte seg ned.
Plutselig hørte han et lite pip, men så ingen i nærheten. Igjen kom et pip, men kilden var ikke synlig. Plutselig la Julemanden merke til at snøen på haugen beveget seg og en liten hvit hale dukket opp.
Hvem er du? spurte Julemanden.
Jeg er en Hare, svarte "Halen".
Hare, jeg er på vei til barna, jeg vil gratulere dem med nyttår og gi dem gaver. Men sekken min er veldig tung. Kan du hjelpe meg å bære den? spurte Julemanden.
Gjerne, Julemanden, jeg hjelper deg, svarte Haren.
Snøstormen fortsatte. Snøhaugene ble større, og Haren kunne ikke hoppe og frøs. Julemanden plasserte ham innenfor skjorten sin i frakken sin. Kvelden kom, og om vinteren blir det mørkt raskt.
Julemanden, sa Haren, vi kommer ikke til barna i dag. Jeg vet hvor vi kan varme oss. Mine venner Egernet og Uglen bor ikke langt herfra. De har mat (som kjent lagrer ekorn og ugler mat til vinteren). Og de bor i en varm hytte.
La oss gå fort, vis meg veien! svarte Julemanden.
Snart kom de til en vakker hytte av tømmerstokker, der Egernet og Uglen bodde, de banket på døren og ble sluppet inn.
Egernet og Uglen var glade for gjestene. De hadde ikke sett Haren på lenge, og de hadde lenge drømt om å møte Julemanden. I hytten var det varmt og det luktet te med syltetøy og kjeks. Etter teselskapet begynte vennene å dele nyheter.
Etter å ha hørt historien til gjestene sine, bestemte Egernet og Uglen seg for å hjelpe dem. Morgenen 31. desember stoppet snøstormen og solen skinte. Men det hadde samlet seg veldig mye snø. Uglen sa:
Dere hjelper Julemanden med å bære sekken, og jeg skal fly og vise dere veien fra oven.
Det var en god idé, Ugle, ellers ville vi ha vandret rundt i skogen lenge, svarte Julemanden.
Uglen fløy opp og etter en stund pekte den på en furu som vokste på en bakke.
Ser dere den furuen?
Ja! svarte Haren og Egernet i kor.
Gå mot furuen, og så skal dere svinge til høyre, kommanderte Uglen.
Julemanden laget noe som lignet på en slede av grangreiner og satte sekken på den. Slik ble det lettere for vennene å bære gavesekken. Etter noen timer kom de til barnehagen.
Barna var veldig glade, for de hadde ventet på Julemanden og hadde forberedt seg godt til nyttårsfeiringen: de hadde pyntet juletre, dekorert barnehagen, kledd seg ut som eventyrfigurer og skogsbeboere, og lært dikt.
Ha det! sa Egernet og Uglen og begynte å pakke sammen for å dra hjem.
Vent, ikke gå, bli. Vi skal snart ha det gøy og feire nyttår.
Og dessuten er det nok gaver til alle! sa Julemanden.
Og vennene ble. Og Julemanden og Haren ble så gode venner at siden da på nyttårskort og bilder i bøker tegner man alltid Julemanden sammen med Haren, som ble hans beste venn og uerstattelige hjælper.
