I en stor, stor leksakesbutikk bodde et stort fellesskap av mange forskjellige leker. De drømte alle om bare én ting: å bli kjøpt og å få barn til å leke med dem. For lekene var veldig triste i butikken. De ble utrolig glade for hver besøkende i butikken. Selvfølgelig skulle leken på ingen måte vise mennesker at den var levende og kunne bevege seg og snakke. Men lekene snakket med hverandre, og de gjorde det oftest når butikken allerede var lukket.
På en av hyllene i butikken bodde en prinsesse, en ridder og en drage. Og en dag begynte de å krangle om hvem av dem som var best.
Hva er det å krangle om, selvfølgelig er det ingen dukker bedre enn meg her.
Prinsessen erklærte hovmodig.
Du tar feil. Jeg er mye bedre enn deg. Se på de glinsende rustningene mine. Ingen andre har slike.
Ridderen avbrøt prinsessen utålmodig.
Nei, det er ikke sant. Jeg er den beste leken i denne butikken. Se hvor mange forskjellige knapper jeg har. Jeg kan både synge og snakke.
Sa dragen bestemt.
Ja, hvordan skal vi forstå hvem av oss som er best?
Prinsessen spurte.
Det er enkelt. Den av oss som blir kjøpt først, vil være den beste leken.
Dragen foreslo plutselig.
Og lekene begynte å vente på når de skulle bli kjøpt. Men en uke gikk, så en annen, og ingen kjøpte dem. Da bestemte lekene seg for å bruke list og forbedre utseendet sitt. Prinsessen fant mange sløyfer i butikken og satte dem alle på seg. Hun så ut som et juletre.
Alle besøkende i butikken lo åpenlyst av prinsessedukken. For ved å kle seg i mange sløyfer hadde hun blitt gjort narr av alle rundt henne.
Ridderen så at mange gutter kjøpte transformer-biler og bestemte seg for å late som om han var en transformer. Han forsøkte klumpete og upassende å fremstille en eller annen form for transport, men så snarere ut som en haug med søppel enn en bil. Butikkens besøkende kunne ikke forstå hva slags jernsubstans som var foran dem.
Og dragen la merke til at barn elsker snakkende dukker, og begynte konstant å trykke på knappene og snakke. Men folk likte ikke slik støy, og mange leker kranglet med ham.
Alle lekene som var på andre hyller ble villig kjøpt, men ikke prinsessen, dragen og ridderen. De ville så gjerne bli kjøpt at de overanstrengte seg i stedet og gjorde seg selv til forferdelige ting som ingen likte.
Men de kunne ikke engang tenke på at problemet var nettopp deres «modernisering». Det virket for dem som om de ikke hadde pyntet seg godt nok, så de fortsatte desperat å deformere seg selv.
En dag kom en familie til leksakesbutikken med tre barn: to gutter og en liten jente. Da de gikk til hyllen der våre kranglemakere bodde, ble de skremt.
Hva er dette for noe stygg?
Spurte en av guttene.
Rart, på denne hyllen sto en vakker prinsesse, en drage og en prins. Men hva er dette for noe forferdelig, jeg vet ikke engang.
Svarte selgeren og skyndte seg å ta lekene av hyllen.
Da begynte prinsessen diskret å ta av seg sløyfene.
Vent, vent, jeg vil ha denne leken.
Sa jenta da hun så leken uten mange sløyfer i hendene på selgeren.
Dragen sluttet å lage konstant støy. Og ridderen sto igjen i oppmerksomhet.
Og vi tar dragen og den vakre ridderen.
Begynte guttene å rope over hverandre.
Selgeren så på lekene som han ville ha kastet bort, og gjenkjente dem ikke. Foran ham var igjen prinsessen, dragen og ridderen som han selv en gang hadde satt på samme hylle.
Han tok lekene til kassen og solgte dem til kjøperne. Barna tok lekene hjem og begynte å leke med dem hele tiden. Da kvelden kom, tok barna hver sin lek til seg i sengen for å sove med dem.
Så snart barna sovnet, samlet lekene seg midt på rommet.
Hvor dumme vi var.
Sa prinsessen.
Du har rett. Vi skulle ikke ha deformert oss selv. Vi skulle bare ha ventet på at noen som ville like oss skulle komme til butikken.
La ridderen til.
Så forstod lekene at man aldri skal late som om man er noe man ikke er. Man skal alltid være seg selv, og da vil alt gå bra – både for barn og for leker!
