Hallo! Jeg er Dråpen. Jeg er fortsatt liten, men snart, snart skal jeg bli stor! Du skal få se!
Jeg ble født veldig nylig, i april. I Urals-fjellene, eller... Nei, i Kaukasus. Eller nei... Jeg vet ikke. Uansett høyt oppe i fjellene. Det var om morgenen. Solen varmet ryggen og sidene mine, og det var så deilig å være fri etter å ha vært fanget i isblokken! Jeg hadde ventet på dette så lenge, en hel evighet!
Og så rullet jeg ned i en liten, smal bekk.
Hei-hei! — sa søstrene mine, dråpene, med en gang.
De lignet så mye på meg! Eller jeg på dem. Hva? Ah, vi er jo alle like, hvorfor tenker jeg sånn? Uansett, vi snakket om livet til søstrene mine. De kom også ut av isen i det øyeblikket Solen, som skinte muntert med lyse, livlige stråler, smeltet oss en etter en. Vi ble greid av vennene hennes — Nord-, Sør-, Øst- og Vestenvinden. Det er til og med en havstrøm oppkalt etter den siste! Så mektige er de!
Men alt gikk, mot forventning, en veldig merkelig vei. Jeg kunne selvfølgelig ha blitt blåst av vinden mot steiner og tørket ut som en ørken, men jeg hadde flaks. Nord- og Østenvinden kranglet og tvang meg til å henge over stupet, så kastet de meg høyt opp i luften. Til slutt kastet de meg i bekken og hylte i høyden som ulver. Ikke spør hvordan jeg vet hvem det er. Jeg så dem. Jeg var ikke frosset sammen med søstrene mine den gangen, jeg levde i en liten fjellsjø. Og så kom de.
Det var enorme grå dyr med store tenner. De begynte å drikke, og slukte hver dråpe vann grådigt. Og så kom det andre. De var enda større, helt opp til himmelen, eller kanskje enda høyere, og dekket med brun pels. Fra munnen deres stakk glatte hvite avrundede grener ut, og nasene deres var lange-lange! Med dem laget de merkelige lyder og drev ulvene bort.
Men nå flyter jeg langs bekken, som jeg med rette kan kalle mitt første hjem. Og så ble det mange bekker, og nå er det ikke lenger en bekk, men en liten elv. Fortsatt ikke en elv, men større enn en bekk, og det er noe. Senere utvidet elven seg gradvis, og nå er det en elv, en fjellElv, og derfor full av vann og rask. Alt rundt oss smeltet sammen til en stor broget flekk. Alle holdt pusten. Vi fløt rett mot et stup!
Og så hang vi alle i luften. Hvitt rent lys glitret og gnistret på sidene våre. Og plutselig blafret rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett stråler opp i luften som tunger av farget flamme.
Dette kalles en regnbue. Den har fascinert og fascinerer mennesker med sin skjønnhet. Det er ikke for ingenting at de gamle grekerne hadde en regnbueguddinne — Iris, og i Det gamle testamente dukket regnbuen opp for Noah etter at Syndfloden var over! Mennesker sier til og med: «For å se en regnbue, må du først oppleve regn». Således har regnbuen siden menneskets begynnelse vært noe positivt, godt og lyst.
Den selv har mer enn en gang forundret og forundrer fortsatt de som ikke vet hvordan den oppstår, med sitt mysterium. Men jeg vet!
Mamma-dråpen min fortalte meg hvorfor dette skjer. Hun levde en stund i et vitenskapelig laboratorium og hørte alt. Mamma fortalte at en hvit lysstråle, når den passerer gjennom en dråpe, brytes opp i mange stråler. Forskerne kaller det... Hva kalte de det? Jeg glemte. Ah! Ja! Spektrum.
Det er interessant at en hvit lysstråle, når den passerer gjennom en dråpe, brytes og brytes opp i alle regnbuens farger. Den ene siden av dråpen fungerer som en samlinglinsе, den andre siden — som en spredelinse. Slik får vi spektrum. Og det er mange dråper, så vi får en regnbue!
Jeg tenker sånn: hvis selv en dråpe kan skape et slikt mirakel, hva vil skje hvis alle dråpene tar fatt på det? Og hvis en person kan hjelpe økologien, hvordan vil verden forandre seg hvis alle mennesker tar fatt på det?! Du vet svaret veldig godt selv.
Så la oss passe på naturen som helhet og hver enkelt dråpe som er i stand til å skape et slikt mirakel! For den kan forandre verden til det bedre og gjøre oss bedre. Det viktigste er ikke å lukke hjertet sitt
