Kapittel én. Hvordan alt begynte
Eselet husker ikke helt hvordan alt begynte. Hvordan han ble sydd på fabrikken, hvordan potene ble sydd fast og festet til den myke plysjkroppen.
Det første Eselet husker, er at han åpnet perleøynene sine og... rundt ham var det mørkt. Han så ingenting, men han merket at han kjørte et sted, for det rystet i hver sving.
Så stoppet alt, og Eselet hørte stemmer. Jerndøren på varebilen knirket da den åpnet seg, og et skarpt, skarpt lys traff Eselets øyne. Tusenvis av små lysstråler blendet Eselet, og de neste fem minuttene så han ingenting. Derfor fikk han ikke med seg da han ble båret inn i en stor supermarked, og da kvinnen begynte å sette leker på hyllene.
Ved siden av Eselet festet hun en lapp med teksten «Weihnachtselch», som på norsk betyr «julelo». Hun humret: «Å, hva finner ikke leketøysprodusentene på? Så vidt jeg vet, har julenissen reinsdyr. Vel, kompis, nå får du vente på eiere».
Hun kløp Eselet i de beige, myke hornene og gikk tilbake til jobben sin. Eselet ble værende blant andre leker og godteri. Butikken var jo først og fremst en dagligvarebutikk, selv om det før høytiden også kom leker på hyllene.
Ved siden av satt plysjbamser, kaniner, hunder og katter. Og de ble tatt ganske raskt. Derfor rakk ikke Eselet å bli kjent med dem ordentlig. Men det luktet så godt av sjokolade i butikken at Eselet var villig til å sitte og vente i lang, lang tid.
Han likte ikke så godt samtalene til de andre lekene. De sukket tungt og sa at barn er barn, og at de mangler tålmodighet og nysgjerrighet. Det finnes alltid mange leker, så de gleder seg ikke lenge over nye. Og for en leke, hva er verst? Selvfølgelig å bli glemt i et støvete hjørne.
Eselet hørte på, men sa ingenting. Han ville heller ikke bli glemt i det «støvete hjørnet», men han drømte om at i det minste én skulle like ham.
Eselet visste ikke hvor lenge han hadde sittet på hyllen i butikken. En dag, to, kanskje en uke. Eselet har veldig dårlig tidsfølelse. Men en dag stoppet en livlig, slank kvinne med kort frisyre og ganske bestemte bevegelser foran hyllen.
Akkurat det jeg trenger! utbrøt hun, så stivt på leken gjennom de firkantede brillene sine, og tok Eselet ned fra hyllen. Hun snudde ham i hendene.
Ja, Silje kommer til å like denne!
Hun la Eselet i kurven sin like sikkert som hun hadde gått bort til hyllen. Eselet kjørte blant andre matvarer, og plysjhjertet hans fløt over av glede og takknemlighet. Det eneste han kunne håpe, var at Silje ikke hadde så veldig mange leker. Eselet ble stående stille i gledelig forventning om forandring.
Kapittel to. Hvordan Elgen ble til Eselet
I noen dager bodde Eselet i et fremmed hjem, der det alltid luktet godt, men der det ikke var barn i nærheten. Kanskje varte det ikke flere dager, bare én.
Som vi har sagt, har ikke Eselet så god tidsfølelse.
I begynnelsen, når noen kom inn i rommet der Eselet var satt, skvatt han til i håp om at det var Silje. Men snart skjønte han at det var meningsløst å vente på Silje her. Og han ble trist.
Likevel ble han etter et par dager, kanskje allerede dagen etter, lagt i en veske igjen (der luktet det igjen sjokolade, noe Eselet likte godt, og det vakte gode minner) og kjørt bort i bil.
Eselet trodde at han ville kjøre lenge, lenge, slik han gjorde i jernvarebilen, men det viste seg at det ikke var tilfelle. Plutselig stoppet bilen.
Fra vesken kunne ikke Eselet se særlig godt hvor han ble båret hen. Det virket som om de gikk oppover trapper. Så en dør, og enda en, og så videre oppover. Til slutt ble vesken lagt på et bord, og det ble helt mørkt. Eselet lyttet.
Guten Morgen, Studenten. Heute ist ein Wunderschöner Feiertag. Heute ist Natalies Geburtstag.
Eselet forsto allerede språket til mennesker ganske godt. Han begynte å forstå det allerede på fabrikken, der arbeiderne hele tiden snakket mens de sydde leker. Derfor forsto han uten vanskeligheter: «God morgen, elever. I dag er det en vakker festdag. I dag har Natalia bursdag».
Men mens Eselet tenkte over det han hadde hørt, gikk han glipp av resten av talen. Han ble tatt på senga da han plutselig ble tatt i hornene og trukket ut av vesken og ut i det sterke lyset.
Å, å, for en skrekk Eselet fikk! Minst femten par øyne stirret på ham. Brune, svarte, blå, gulgrønne.
Krøllete mørkt hår, rett hår, rødt hår, alt dette flimret for Eselets øyne. Han kneep øynene hardt igjen. Da han åpnet dem igjen, stod det en lyshåret jente foran ham, som undersøkte ham nøye med sine grå øyne. Han la ikke engang merke til at han var blitt overlevert til henne.
For et esel, sa hun. Og det hørtes helt fremmed ut.
Det er en elg, svarte kvinnen med de firkantede brillene uventet, på det samme fremmede språket for Eselet.
Hva spiller det for rolle? Eselet og Elgen er jo nesten det samme, sa Silje, og alle begynte plutselig å le.
Eselet forsto ingenting av samtalen deres. Men hadde han kunnet oversette, ville han ha forstått at han hadde fått et navn.
Slik ble han kjent med eieren sin, og til hans store overraskelse var hun ikke et barn i det hele tatt, men en voksen norsk jente. Fra den dagen av ble Elgen kalt Eselet, og eventyrene hans begynte.
Kapittel tre. Hvordan Eselet overvant sin svakhet
Det var en gang et esel. Beina hans var tynne og dinglet som de ville. Og han var selvfølgelig av plysj. Derfor gikk han ikke særlig jevnt på sine ben og poter og traff alltid der han ikke skulle.
Snart la han et ben i øyet til eieren ved et uhell, og snart slo han Bamse over ende (å bli kjent med Bamse er et eget kapittel). Og Eselet ble veldig lei seg av dette...
Han var redd for at han ville miste alle vennene sine på grunn av sin medfødte klossethet.
Men en dag så Eselet is i hendene til eieren. Han ville bare se hvordan den så ut inne i vaffeltrekten, for smak er jo veldig viktig: jordbær, sjokolade, pistasj...
Eselet hoppet opp og... slo isen ut av hendene hennes. Plask! Og isen falt på hodet til Bamse og Reven. Alle Eselets venner endte opp med is i håret.

Reven slikket fornøyd halen sin, som nå selv lignet en vaffeltrekt, med en søt isklatt på spissen.
Bamse slikket sukkeret av nesen sin med den lange tungen.
Og eieren lo.
Slik godtok og overvant Eselet sin usikkerhet over den irriterende svakheten sin. Det viste seg at det faktisk var morsomt!