Kapittel sju. Hvordan Eselet ble kjent med musikk
En dag ringte det på døren hos eierinnen til Eselet. Eselet var allerede vant til det: når klokken ringer så vakkert, betyr det at noen har kommet.
Inn i leiligheten begynte de å dra en enorm eske. Den var lang og stor. Det var umulig å si hva som var inni. Eselet ventet nysgjerrig.
Eieren pakket lenge ut delene, så på dem og festet den ene delen til den andre, og ... plutselig, nesten ut av intet, vokste det frem ... et piano!
Eselet skjønte at dette var et piano, fordi han allerede hadde sett et slikt i Tyskland, der han kom fra. Bare der kalte de det helt annerledes. Likeså selve eselet. Likeså alle gjenstander. Men her gikk eierinnen og eieren rundt og gjentok uendelig: «Piano, piano, å, for et piano!»
Det var hvitt med svart-hvite blanke tangenter, som om en sebra hadde galoppert over dem og glemt stripene sine. Eselet forsto egentlig ikke hva han skulle gjøre med det. I Tyskland sto det bare i et hjørne. Her ble det også satt i et hjørne.
«Kanskje det er til pynt i hjørnene i hjemmene», tenkte han til og med.
Men synet av instrumentet imponerte ham. Så satte eieren seg ved pianoet på en høy krakk, og plutselig fløy fingrene hans over tangentene, og musikk spredte seg i luften.
Den så ut til å berøre de dypeste strengene i Eselets sjel. Og hadde det bamsede Eselet kunnet gråte, ville han helt sikkert ha felt en tåre. Men nå kjentes det bare kløe i nesen, og en liten tråd stakk ut, så han måtte snøfte for å stoppe den inn igjen.
Da eieren var ferdig med å spille, ville Eselet si: «Mer, mer, mer, vær så snill». Men han kunne ikke snakke høyt nok til at de hørte ham. Eieren syntes likevel å høre ham og spilte enda en melodi, og så enda en.
Eselet kunne ikke tro at disse vakre, luftige melodiene kom ut av det store pianoet, som lignet et bord, og at de ikke kunne tas på. De svevde i luften og var usynlige.
«Hvordan kan noe man ikke kan ta på, vekke så mange følelser?» tenkte Eselet og kom til en slutning. ― Ikke alt man ikke kan røre ved, finnes ikke. Det finnes ting som egentlig ikke er der, men som likevel trenger inn i hjertet. Selv om dette hjertet ikke har fire kamre, men er bamset. Og selv om folk snakker ulike språk og ikke forstår hverandre, er musikk et felles språk».
Slik ble Eselet kjent med musikk.
Kapittel åtte. Hvordan Eselet ble operert
En dag, etter et nytt bad, da Eselet ble tatt inn fra den varme balkongen, der han hadde nytt solen og pustet inn lukten av tørkede aprikoser, så eierinnen på ham og rynket pannen.
Hun snudde ham lenge og nøye og vred stadig på høyre pote, og sukket så tungt over den at Eselet selv sukket tungt og begynte å bekymre seg. Hva var det egentlig som hadde skjedd, siden eierinnen sukket slik?
Vanligvis, når eierinnen klemte Eselet, ble hun tvert imot rolig og sluttet til og med å gråte. Eselet tok imot den salte vannet som hun av og til tørket av ansiktet sitt rett på ham. Men nå var hun bekymret for ham. Eselet kjente det.
Snart ble det holdt et helt møte: eierinnen og moren hennes. De to klakket med tungen og diskuterte noe over ham. Til slutt så Eselet at de hadde tatt frem en lang, tynn nål med hvit tråd, og... Oi! Eselet hadde sikkert utbrutt et oi, hvis han hadde kunnet snakke høyt. Noe stakk smertefullt inn i høyre pote.
Så et stikk til, og enda ett. Eselet ville allerede protestere, men eierinnen begynte å vikle hans pote inn i en hvit, ren bandasje, som luktet medisin etter lenge å ha ligget i medisinskapet, og la ham på sengen, på puten sin.
Eselet hørte at de snakket: «Operasjon, operasjon» og synes synd på ham. Og poten gjorde allerede nesten ikke vondt lenger. Vel, kanskje bare litt. Bare aldri så lite.
Før leggetid klemte eierinnen Eselet og sa stille: «I dag etter operasjonen får du ikke, men i morgen skal jeg lage deg den aller beste godsaken for ditt mot». Og Eselet sovnet i forventning om en god morgen. Slik var det første gangen Eselet var med på en operasjon.
Kapittel ni. Hvordan Eselet ble venn med Revungen
I et leilighetskompleks i Lærerveien finnes det bare én leilighet som er spesiell for Eselet. Den der han bor. Sammen med eierinnen, mannen hennes og den grønne planten Pipito.
Riktignok er ikke Pipito alltid grønn. Han feller noen gule blader to ganger i året, og før jul begynner toppen hans å bli rød. Eselet elsker denne perioden veldig.
I huset blir det festlig, det lukter bartre, appelsiner og sjokolade (og lukten av sjokolade beroliger alltid Eselet), og selv Pipito minner med sine røde blader om at høytidene er på vei.
Det er kanskje verdt å nevne at Pipito kalles Pipito på grunn av sin trang til vann. For han elsker virkelig å drikke vann! Eierinnen heller et glass i den sølvfargede krukken hans, og et sekund senere er vannet borte i Pipito. Voilà! Et slikt lite triks. Eselet kan ikke drikke sånn.
Og med Pipito er det også fint å tie sammen. Når eierinnen går ut av huset, setter hun alltid Eselet på vinduskarmen hos Pipito, så de ikke kjeder seg, og de nyter hverandres selskap i stillhet. Eselet vende seg raskt til livet i denne koselige leiligheten. Han begynte nesten å glemme livet sitt i det fjerne Tyskland. Men fra den tiden har Eselet beholdt kjærligheten til reiser.
Det er bare synd at det i dette huset, bortsett fra Pipito, ikke var noen venn for Eselet å leke med når eierne er borte, hviske med før leggetid eller dele sine bamsete tanker med.
Men en dag, etter en julereise til en annen by, tok eierne ut tingene fra kofferten som de pleide, og fant uventet frem en rødhåret strikket revunge.
Den var helt av rødt garn, men med en hvit spiss på halen, som om den var dyppet i maling, hvite ører og en like hvit og snøhvit mage. Mannen holdt den i hånden, og den hang fullstendig ubevegelig. «Bare en leke», sukket Eselet tungt.
Han visste at noen leker bare forblir leker. Revungen ble lagt på sofaen og ble tilsynelatende glemt, men Eselet kikket på den nå og da. For folk så det ut som om det lå to leker på sofaen, men i virkeligheten lå en helt levende Esel og en fullstendig ubevegelig revunge der.
Eselet stirret så lenge og så intenst på revungen at det et øyeblikk virket for ham som om noe tente seg i øynene hans. Eselet blunket to ganger, og revungen blunket to ganger tilbake. Eselet beveget poten, og revungen rykket svakt med halen.
Eselet begynte å snakke gledelig, raskt og hakkete på sitt bamsespråk, og revungen svarte enda raskere.
Men folk trodde fortsatt at det lå to bamseleker på sofaen.
Fra denne dagen begynte et vennskap mellom Eselet og Revungen som varte hele livet. Eller kanskje er ikke et helt liv nok for et slikt vennskap.