I en liten by bodde det en fattig, men kjærlig familie. Moren arbeidet fra morgen til kveld for å oppfostre to vakre sønner. Den eldste sønnen het Anemone. Navnet hans betydde vind, og den yngste het Akimm.
Faren til den eldste gutten reiste mye, elsket frihet og fri vind. Derfor kalte han sønnen sin Anemone. En dag kom faren til en gammel trollmann, som ga ham en drikk. Drikken var så vakker at man bare ville le og være glad.
Etter lange reiser kom faren hjem, men kunne ikke finne arbeid i den lille, fattige byen. Han måtte forsørge familien. Dette plaget ham så mye at han stadig tenkte på drikken han hadde smakt. En dag ble det helt uutholdelig. Hendene og beina hans gjorde så vondt, som om de var brukket. Det var tåke i hodet. Tidlig om morgenen stakk han av i hemmelighet fra konen og den lille sønnen. På bordet etterlot han bare en lapp: «Jeg kommer snart tilbake!»
Men faren kom aldri tilbake til familien, fordi han prøvde drikken igjen og forsvant i glemsel. Den elskede konen ventet på ham, og gråt dag og natt. Bare sønnen var hennes trøst.
Babyen var veldig urolig og gråt mye om natta. Kvinnen kalte på en lege for hjelp. Legen undersøkte barnet og sa at det vokste vinger på ham, som på en engel, og når de var fullt utvokst, ville han fly til himmelen. Men mens de vokste, ville det gjøre veldig vondt. Legen lagde en avkok mot smerten for en stund. Men han sa at det var nødvendig å finne et sterkere legemiddel.
Årene gikk. Legen besøkte kvinnen og hjalp henne med å takle gutten sykdom og husarbeidet. Han ble veldig knyttet til barnet og betraktet ham som sin egen sønn. Han hadde ikke egne barn, men ønsket å ha en familie. Snart giftet legen seg med denne kvinnen, og de fikk en annen sønn. De kalte ham Akimm.
I søken etter et sterkere legemiddel eksperimenterte legen med urter og prøvde dem på seg selv. Men han ble plutselig rammet av sykdom, og det siste eksperimentet mislyktes. Legen døde før han klarte å finne et sterkt legemiddel.
Den stakkars kvinnen gikk i desperasjon til en forferdelig gammel heks. Heksen bodde på utkanten av byen i en forlatt skog som ingen våget å gå inn i. Hun var veldig lumsk og ventet på at et offer skulle komme, som hun kunne bruke til å ta over hele verden. Kvinnen ba bare om ett: å redde sin eldste sønn.
Før hun hjalp, fortalte den gamle kvinnen hvor dette forferdelige forbannelsen kom fra.
«Det er straffen for faderens fristelse. Han valgte seg selv «den onde glede» i stedet for sønnens lykke.»
«Vet du hvor mannen min er?»
«Jeg vet alt.»
«Kommer han tilbake?»
«Nei, dum kvinne! Han kommer aldri tilbake, og sønnen hans vil snart også gå bort og forsvinne for alltid, som ham.»
«Hva skal jeg gjøre?! Min stakkars gutt lider så!»
«Jeg skal hjelpe deg, men du må gjøre meg en tjeneste.»
«Jeg er villig til alt.»
Og heksen ga den samme drikken, «Den onde glede», som faren hadde smakt. Kvinnen visste ikke hva det var, og spurte heksen:
«Hva slags medisin er dette?»
«Det er valmue, en vanlig vakker rød blomst. Men hvis du tilbereder den etter en spesiell oppskrift, bringer den glede til kroppen. Sønnen din vil for alltid glemme smerten! Men han må ta det hele tiden, ellers vil sønnen din dø.»
«Hvor mye koster det?»
«Dyrt. Men hvis du selger denne gleden for meg til mennesker hver dag, vil jeg ikke ta noe fra deg.»
«Selvfølgelig, jeg er villig til å hjelpe både deg og mennesker!»
«Ta en pose til sønnen, og den store til salg. Pass deg, kom tilbake i morgen.»
Den glade moren løp hjem for å redde sønnen sin. Han ble virkelig bedre. Han var glad og bekymringsfri. Det ble så lett for ham at han hele tiden ville på eventyr. Sønnen vokste snart opp og forlot hjemmet for lenge – for å gå rundt.
Mens han vandret rundt på gatene, gikk Anemone seg vill. Kroppen hans ble sliten og begynte plutselig å gjøre vondt, som om alle beina hans var brukket. Han var utmattet av smerte og vred seg som en slange, og ba om hjelp. Forbipasserende som så ham, kjente ham igjen.
«Det er sønnen til «glede»-selgeren.»
Mennesker var forferdet: hvorfor led hennes sønn hvis hun solgte et så vidunderlig middel.
De førte Anemone hjem. Moren ga straks sønnen «den onde glede» og ba ham om ikke å gå ut igjen.
Så spredte det seg rykte om at andre mennesker som kjøpte denne «onde glede», også led.
Mennesker ble onde og gale. De var villige til å drepe hverandre for en liten boks med valmue. Verden ble til kaos. Ingenting godt og lyst var igjen. Mennesker led først hele livet i søken etter «den onde glede», og så døde de. Deres sjeler tok den onde heksen for seg selv til evig pine.
Alle rundt begynte å anklage kvinnen for ulykken. De ga henne ingen fred. Hun lovet at hun skulle hjelpe disse lidende mennesker. De trengte bare å kjøpe legemiddelet igjen, og de ville bli helbredet.
Men de krevde at hun skulle dele legemiddelet gratis til alle.
Den stakkars kvinnen måtte selge all husdyrene og eiendommen for å betale gjelden til de misfornøyde menneskene. Hun hadde ingenting igjen. Hun gikk til den gamle kvinnen igjen for varer, vel vitende om at folk ikke ville kjøpe det lenger.
Kvinnen måtte innrømme for heksen at hun ikke hadde noe mer å betale med. Hun hadde solgt alt hun hadde.
«Nei, ikke alt!» hviste den gamle. «Selg meg sjelen din!»
«Hvordan kan jeg selge sjelen min?! Jeg vil jo dø. Hvem skal hjelpe barna mine da?» ropte kvinnen i desperasjon.
«Du vil ikke dø, så lenge du gjør alt jeg sier.»
«Greit! Jeg skal gjøre alt du sier, bare hvis min Anemone lever!»
Kvinnen tok valmuen til sønnen igjen og en pose til mennesker og gikk hjem.
Den gamle beordret henne til å fortelle hele folket at de som prøver valmuen bare en gang, vil helt sikkert komme til paradiset. Hun delte den ut gratis til alle og ba dem fortelle andre at de allerede nå kunne ta sin plass i paradiset.
En dag da hun kom hjem, så hun den yngste sønnen i glad glemsel. Hun begynte å riste ham, skrike og gråte:
«Hvorfor, hvorfor prøvde du valmuen?! Det er ondskap! Det er gift! Min stakkars gutt! Mine stakkars barn! Voe meg!»
Sønnene Anemone og Akimm var overrasket.
«Mamma, du sier selv til alle at vi kommer til paradiset!»
Og kvinnen fortalte i desperasjon hele sannheten til barna.
Anemone var sjokkert over morens og alle menneskers lidelse.
«Jeg vil ikke! Jeg vil ikke at mennesker skal lide på grunn av meg! Jeg vil ikke at mamma skal være løgner på grunn av meg! La meg heller ikke eksistere, men jeg tillater ikke at du lyver mer!»
Med disse ordene løp han bort fra hjemmet uten å se seg tilbake. Han løp nedover gaten og ropte til alle at valmuen er ondskap som bringer smerte og lidelse. Kroppen hans gjorde vondt fordi vingene vokste på ryggen. Mennesker så på ham med undring og trodde ikke på ordene hans. De så at han steg opp til himmelen som en engel, og var sikre på at han fløy til paradiset.
Moren fortsatte å lyve for sin yngste sønn og gjorde alt heksen beordret henne.
Anemone fløy høyere og høyere inn i hvite, fluffete skyer. Smerten hans forsvant, og han ble lett som en fjær. Det virket som om dette var paradiset. Han traff noe hardt. Han så porter foran seg og et gjerde. Så vakkert og gyllent. Og bak gjerdet – hans far. Men ikke den som forlot ham en gang, men den som oppfostret ham. Anemone ville gå bak gjerdet til ham, men strenge vakter lot ham ikke. De beordret ham å vende tilbake til jorden. Så gikk han til gjerdet og kalte på faren. Han kom nærmere og sa med bitterhet:
«Jeg kunne ikke redde deg. Jeg er skyldig overfor deg. Men nå vet jeg alt. Jeg vet hvorfor mennesker lider på jorden. Jeg vil hjelpe deg. Lytt til meg. Jeg kan ikke vende tilbake til jorden, men du kan. Og du må fortelle mennesker hvordan de kan redde seg.»
Og redde din bror og mamma.
Og faren fortalte ham hvordan man besejrer ondskapen på jorden og helbreder mennesker.
«Da jeg forlot denne jorden, fløy jeg over byen Arbash. Jeg så hvordan en lege helbredet en gutt fra et smertenanfall. Han ga ham også en bok der det er skrevet bønner for å bli reddet fra ønsket om å prøve valmuen. Du må finne denne legen og spørre ham hvordan du kan hjelpe mennesker.»
Anemone løp som vinden rundt i verden på søken etter legen. Han fant ham raskt og ville gå bort til ham. Men legen gikk gjennom ham.
«Han ser meg ikke! Hvordan?»
Og han fløy til sine kjære for å fortelle dem hva han hadde lært.
Hvor stor var hans overraskelse da han så sin egen livløse kropp, som moren og broren gråter over.
«Hvordan? Jeg er død!»
Han fløy over jorden og hørte gråt og stønning fra ulykkelige mennesker. Og han forsto at dette var det virkelige helvetet. Han kunne ikke fly til himmelen. Portene foran ham var lukket, og løftet til faren var ikke oppfylt. Anemone så med tristhet hvordan broren hans la seg til å sove. Og moren hans strøk ham over hodet hele natten.
Da Akimm sovnet, så han Anemone i drømmen. Og han fortalte ham alt han visste. Akimm våknet og fortalte glad moren at han hadde sett Anemone og snakket med ham. Men moren trodde ham ikke. Så neste natt kom Anemone på en ide om å tegne en tegning og skrive hvor man kan finne legen som kan hjelpe dem. Og han la det ubemerkelig på morens bord.
Moren var overrasket over tegningen og dro for å lete etter legen. Hun fant ham i et av tilfluktssteder. Han ga alle en slags avkok og leste fra en gammel bok over dem, og tvang dem til å gjenta bønner etter ham.
«Vær så snill, hjelp min sønn!» ba kvinnen.
«Jeg kan hjelpe, men fullstendig helbredelse avhenger av sønnen din.»
«Hva skal han gjøre?»
«Han må lære bønnene fra boken og lese dem til slutten uten å stokke seg, inntil han slutter å brenne av ønske om å prøve valmuen.»
«Og hva gir du de syke? Hvor kan man få det?»
«Det er vanlig urt som man lager olje av. Jeg brenner den og damper den. Det blir medisin. Men…»
«Hva MEN?» spurte kvinnen.
«Denne urten gir midlertidig lindring, og så må medisinen drikkes igjen og igjen. Og noen ganger hjelper det ikke i det hele tatt, og de syke ber om å få valmuen igjen.»
«Hva skal jeg gjøre?»
«Helbredelsen er i oss selv. Valmuen kontrollerer kroppen vår. Men sjelen vår ønsker helbredelse. For å hjelpe den er det gitt en gammel bok med vidunderlige bønner. De gir styrke til viljen vår. Det viktigste er å tro på dine egne krefter.»
Kvinnen skrev av boken og oppskriften på avkoken. Hun dro hjem med håp.
Akimm ble bedre av avkoken. Og han ble avhengig av det. Og boken kunne han ikke lese. Han var fortsatt liten og hadde ikke sterk vilje. Han ville ikke lese og lære. Derfor svekket viljen hans seg, og han ble overmant av ønsket om å prøve valmuen igjen.
Anemone dukket opp for ham i drømmen og ba ham anstrenge seg på studiene, for hans liv og lykke avhang av det. En gang drakk Akimm så mye «den onde glede» at han endte opp mellom himmel og jord, bare litt berørende jorden. Han så Anemone igjen. Anemone ba ham vende tilbake til jorden og ikke gjøre det igjen. Han skjelte ham ut, var fornærmet på den yngste broren og ba ham bli den gamle sønnen igjen for den stakkars morens skyld.
Akimm så ham, men hørte ham ikke. Anemone forsto at Akimm hadde blitt helt viljeløs og kunne ikke kontrollere seg selv. Anemone var redd for at broren skulle være dømt til evig vandring mellom himmel og jord, som han selv, for å se menneskers evige lidelse og ikke kunne hjelpe dem.
Anemone ville nå moren. Hun hørte ham ikke. Sjelen hennes var solgt til heksen.
Han bestemte seg for å gå til heksen og ba om å bytte sin sjel mot morens sjel, og også hjelpe dem en siste gang til å møtes og snakke.
Heksen var lumsk og ville ta over alle menneskers sjeler. Hun visste hvordan hun skulle få kvinnen til å selge sjelen sin igjen. Derfor gikk hun med på det.
Da kvinnen kom igjen på hennes anmodning, overtalt heksen henne med bedrag til å selge sjelen sin igjen. I bytte ville hun se sin eldste sønn en gang til. Anemone forsto alt og ba moren om ikke under noen omstendigheter å selge sjelen sin, ellers ville hun ikke kunne hjelpe Akimm og alle som var avhengige av valmuen.
Da heksen begynte å lokke sjelen ut av kvinnen, nektet hun og sa at hun ikke ville komme igjen, fordi hun ikke trengte hennes tjenester lenger, fordi hun selv visste hvordan hun skulle redde sønnen sin.
Heksen ble mørkere enn en sky og reiste en virvel over jorden. Hun truet med å ødelegge avlingene og utrydde alle mennesker. Men kvinnen samlet viljen sin og var ikke redd. Heksens kraft svekket seg. Alt stille. I virkeligheten var det bare en gammel kvinne som levde av menneskers svakhet og frykt. Hun hadde ikke styrke til mer hvis ingen var redd for henne.
Kvinnen kom hjem, full av styrke og vilje, med ønske om å redde hele verden. Styrken ga henne Anemone. Han ga henne all sin kjærlighet og ønske om å hjelpe verden. Hans kjærlighet til verden ble så sterk som morens kjærlighet, som var villig til å ødelegge hele verden for ham alene. Anemones mor fortalte mennesker hele sannheten om «den onde glede» og at hun måtte lyve for mennesker på ordre fra den onde heksen.
Hun skrev av flere eksemplarer av den gamle boken med bønner på anmodning fra sønnen og delte den ut til mennesker slik at de også kunne lese. Hun leste selv konstant linjene fra bønnene på gatene og til sønnen sin. Slik kunne han huske og lære alle bønnene utenat. Han husket dem selv i søvne. Og han likte denne aktiviteten. Han fikk lyst til å lese, og også å skrive og tegne, som om de kunne leve med broren i et lykkeligt, bekymringsfritt liv.
Alle mennesker, som fortryllet, gjentok disse magiske ordene, komponerte musikk og sang sanger med ordene fra bønnene. Mennesker ble forenet av felles sorg, og de begynte alle sammen å finne opp hvordan de skulle bekjempe det. Det dukket opp mange andre spennende aktiviteter som ga mennesker, og spesielt barn, mye glede.
Og alle rundt begynte å legge merke til hvordan verden endret seg, som om en ukjent kraft fra oven hjalp dem. Mennesker befridde seg fra forbannelsen og ønsket om å prøve «den onde glede» for et forbigående nytelse ved hjelp av en magisk trolldom. Og den onde heksen sprakk av raseri, fordi det ikke var noen mennesker igjen som ikke visste om hennes onde hensikt om å ta over menneskers sjeler.
Alle medisiner ble oppbevart langt unna barn under streng forbud.
