Bent bodde det en gang… eller nei. Ingen bodde der først, og ingen hadde vært i skogen ved elva. For lenge, lenge siden, eller kanskje for ikke så lenge siden, vokste det bare lyng, mose, furu og gran der. Ingen ekorn hoppet mellom de smaragdgrønne grenene, som nesten nådde himmelen og dannet store, kompliserte reder og nett. Ingen gaupe, lo eller elg med store horn rusket i kratthogsten, og ingen fugler kvitret og ropte til hverandre før daggry og varslet den nye morgenen.
Det var stille og tomt i skogen. Elva rant lydløst og bar bare om høsten de visne bladene fra de sorgmodige pilene som henger over vannet og venter på våren.
Om vinteren, godt innpakket i is og forsiktig dekket av en annen eller kanskje en syvende snø, så den navnløse og ensomme elvebredden ingen spor: verken den vakre reven som glimtet mellom grenene, eller den lille haren som gjemte seg for skogens farlige røver. Bare fiskene svømte på den grumsete bunnen og stirret tomt på de gjennomsiktige algene i myrfarge.
Så en dag hørtes det stemmer, klapping av hover over den frosne jorda, øksehugg mot en furustamme og isen som knakk da en isøks trengte gjennom og forsvant under vannet. Folk hadde kommet til disse traktene. De var ikke mange, kanskje ti eller tolv personer. De hadde varme pelsfrakker av dyr som skogen aldri før hadde sett, og de begynte å bygge små hus langs elvebredden. Den første dagen felte de ti furuer, og stubbene stod tydelig fram mot skogen som reiste seg bak dem.
Etter at folk kom, fylltes skogen av liv, for nykommerne tok det med seg. Små markmus løp rundt, harer kom, meiser, dompap og storfugler begynte å fly, og ugler med fjørtufser på hodet hooet om nettene. Noen ganger brølte også en forstyrret bjørn et sted i nærheten.
Folk bodde lenge på disse landene, og bygda vokste. Fra små jordhytter, så trange at man knapt kunne snu seg, gikk innbyggerne over til tohøye hus bygd av gran og furu. Harpiksduften gikk til hodet og tok en tilbake til en tid da ingen hadde vært i disse paradisiske kratthogstene. Ovnene røk mens de bakte godt brød av rug som vokste på fruktbare jorder, laget kålsuppe av grønnsaker som var lagret fra høsten, og steikte fisk og en saftig bærdrikk.
Og så, en dag, kom en merkelig mann til bygda med en liten koffert. Men «kom» er et for stort ord. Hvis du går tusen kilometer til fots, kommer du fram med store vanskeligheter og etter svært lang tid. Først reiste mannen med tog, og mens han lyttet til hjulenes rytmiske dunk, tenkte han på sitt viktige oppdrag. Deretter gikk han om bord i en ferje og sovnet. Om morgenen måtte han reise videre med en gammel, gammel bil til denne lille bygda.
Da han kom fram, tok han frem en notatbok og en penn fra kofferten. Han gikk bort til hvert av de tretti husene i bygda, banket på døra og stilte det samme spørsmålet:
God dag. Jeg kommer fra byen, og jeg har et ærend i denne bygda. Kan dere si meg hvor mange som bor i dette huset? Hva fyrer dere med for å holde huset varmt?
Og alle svarte. Noen svarte motvillig og kort, mens andre begynte å fortelle en lang historie. Mannen avbrøt dem høflig, men bestemt, og ba dem svare på det konkrete spørsmålet. Etter å ha spurt alle reiste han umiddelbart.
Dette er en katastrofe! Hvorfor har så få mennesker gass i husene sine? sa man på møtet om gassutbygging.
Sikkert fordi de er vant til å fyre med ved. De må lære seg noe nytt, sette seg inn i det, og alt det der… Det tar lang tid og er tungvint, og dessuten er nesten alle der gamle. Hvorfor skulle de gjøre det?
Men ved går ikke an. Vi må gjennomføre gassutbygging. Det kan ikke være slik, folk må jo ha det! De må jo ha varme!
Det har vi jo prøvd før, sa mannen som hadde reist til bygda, og reiste seg fra stolen. Han la en mappe på sjefens bord og sa: Alle som hadde ansvar for dette, har forsvunnet sporløst i skogen. Folk sier at det er et slags vetter der ute. Jeg tror ikke på overnaturlige krefter, men fakta taler for seg selv. Vi må tenke oss om, det skjønner jeg. Men se her! De forsvant omtrent samtidig som rørene ble lagt. De har lett etter dem i to uker, kanskje lenger, og de finner dem ikke.
Mannen satte seg igjen, og generaldirektøren tenkte seg om. Han klødde seg i hodet og sa til slutt, tankefullt, som om tankene hans var langt borte:
Vel… Vi får tenke oss om. Møtet er over, sa han, tok mappen fra bordet og gikk ut av kontoret og skled litt med føttene. De andre fulgte etter ham.
En uke senere kom en liten gruppe arbeidere fra byen til bygda. De gravde raskt opp jorda med spader, som om de undersøkte den, og dro igjen. Men Tisje eller Ola, en av dem, så og hørte at arbeiderne i tillegg til å ta jordprøver også regnet på noe og snakket om en del rør.
Å herregud, hva skjer egentlig? Og det er verre enn det, sukket de gamle kjerringene og gubbene, men så gikk de tilbake til sine vanlige gjøremål: hogge ved, fiske, jakte og strikke votter og sokker.
Barna løp til stedet der arbeiderne hadde gravd ned et metallisk stykke, hundre ganger hver dag. Alle lurte på hva som skulle skje, men for sikkerhets skyld rørte ingen det. Man kan jo aldri vite, det kan være dyrere for en selv. Kanskje det er noe viktig.
Og virkelig, etter noen dager kom det enda flere folk, og i tillegg kom mannen med kofferten tilbake. Øynene hans brant av en slags idé, men folk kunne ikke forstå hva den var. Han gikk rundt for andre gang og stilte det samme spørsmålet:
Si meg, hva fyrer dere med for å holde huset varmt?
Ved, svarte alle, uansett hvem han spurte.
Skjønner, jeg skriver det ned, sa mannen, og i notatboken dukket det virkelig opp navn og adresse.
Hva vil han egentlig? tenkte folk mens de lukket døra etter ham.
Han gikk videre og nynnet litt for seg selv, ganske fornøyd. Arbeidet hans her var gjort, og han måtte bare overlevere resultatene til arbeiderne, som på sin side også gjorde jobben sin og la rør. Mange, mange lange rør og små rørstykker, som årer, strakte seg over hele bygda. Til slutt ble rørene også lagt inn i husene.
Og da ble folk som gale: de begynte å fjerne ovnene fra husene. Nå mistet folk tålmodigheten, og de dro bort til mannen med notatboken for å få rede på det. Han fortalte alt om gassutbygging, sa at slik var det, gassen ble ført inn i husene, og at det ville bli lettere å lage mat og varme opp. Alle så mistenksomt på ham, men gikk. Vi finner ut senere hva han holder på med, og hvorfor han oppfører seg så hensynsløst.
Mannen skulle hjem, for han bodde hos en gammel mann og betalte for seg med ved. Da reiste plutselig en vind seg, så sterk at mannen nesten ble blåst tre meter bort. Han hørte at noen beveget seg i kratthogsten, så tungt at kvister knakk og fugler falt fra grenene. Mannen ble redd, men gikk videre. Og plutselig, se! Mellom trærne glødet et par øyne!
Til slutt kom skogtrollet fram. Det var stort og kraftig, to meter høyt, med armer som trær, øyne som brant, en munn som kunne sluke hvem som helst uten å merke det, og dekket av mose og barnåler, med greiner vokst ut over hele kroppen, så at ansiktet knapt kunne sees.
Hva?! Du begynner å skremme folk med gass! lød det fra den ukjente. Gå og ta med deg flokken din herfra!
H-hvem er du? stammet mannen forskremt.
Hvem, hvem… Tulle Tøys! Jeg er skogtrollet.
Er det dere som gjør at folk forsvinner? sa mannen, nå mer bestemt.
Ja! Ikke våg å ta mine områder! Dette er min jord og min skog! Og hvem skal hogge ved i skogen når dere har gass? Ingen! Så reis tilbake til byen din! Ellers blir du med meg inn i skogen, og det blir igjen en fot under en busk, en hånd under en gran, og ulven tar det du har i hodet, lo skogtrollet, og brølte, og nærmeste furu mistet alle barnålene sine.
Mannen rygget tilbake. Han virket som en liten maur sammenlignet med det store og grusomme skogtrollet, som allerede var klar til å gripe ham med sine lange hender og dra ham inn i den mørke og tette taigaen.
Skogtrollet tiet og stampet med den tømmerlignende foten mot bakken. Med en gang kom det opp en masse ugress fra jorda, som begynte å vikle seg rundt mannens ben. Gresset steg høyere og høyere, og snart var beltet hans ikke lenger synlig…
Skogtroll! Slutt med det øyeblikkelig! lød en ubehagelig stemme bak dem, og det luktet tang og råtten fisk.
Myrtussa! Å, dra til helvete, gamle heks… Hva vil du? Han vil stjele skogen vår! Det går ikke an, i alle fall!
Det er kanskje sant, men hør på meg… og slutt å kvele ham, for all del! Han er uskyldig, han bygger ingenting selv, han sitter bare i den boden sin, slitter ut buksene og drikker te.
Gresset sank tilbake i jorda, og skogtrollet vendte seg mot myrkjerringa. Da fikk også mannen se henne. Mørkt, uvasket hår, kanskje i århundrer, bundet med et skittent brunrødt bånd, vokste i dotter. En grønnaktig kjole hang i laser, og gjennom hullene skimtet man mørk, ru hud.
En krokete finger pekte rett på den stakkars gjesten i denne uheldige bygda. Den krumme ryggen gjorde myrkvinnen lik en reke, og de grå, vannaktige øynene fulgte nøye med på dem begge: mennesket og sjefen for skogens rike.
Han er uskyldig, sa myrtussa igjen. Skogtrollet rullet med øynene og spurte gjespende:
Hva vil du? Hvorfor har du kommet?
Ikke far med folk mer. Og slipp han her også. De gjør godt.
Hvor er det godt?! brølte skogtrollet igjen. Hvor har man hørt noe sånt?! Så uten grunn og uten noe annet…
Hør etter, din gamle stubbe! Myrtussa mistet besinnelsen. Skogtrollet trakk seg litt tilbake, rykket opp en ung gran med røttene og kastet den mot henne. Myrtussa unngikk det uforskammede og brutale angrepet, men fortsatte å snakke:
Vent litt, du er ikke hundre år gammel, og heller ikke to hundre! Hjertet ditt kan gi seg, hva gjør du da? Det finnes ikke frosk igjen, jeg har spist dem alle, din ynkelige klump! Åh, kommer du i nærheten av meg igjen, så skal jeg… og myrtussa truet trollet med knyttneven. Han tiet og sukket.
Si det du har å si, sa han, kalte opp en stubbe fra jorda og satte seg på den som Rodins tenker.
De bringer godt med seg. Folk kommer til å ha det lettere med matlaging, og de blir varmere om nettene når det er kaldt. Og når det gjelder deg og ensomheten din…
Vi tar deg med i prosjektet «Eventyrringen Norge»! ropte mannen plutselig og lo som en gal.
Hva er det for en gal mann! svarte skogtrollet.
Du skulle ikke ha skremt ham, din forbannede tosk!
Nei, nei! Si det du vil, men ikke snakk tull.
Men mannen fortsatte:
Altså. Vi har et opplegg der folk reiser rundt i landet og deler eventyr og alt mulig godt. Mange folk vil få høre om deg. Og de vil ta med seg gaver, ikke sant? Det blir fint, ikke sant?
Fint… sa skogtrollet. Det kunne være ensomt for meg, med dyrene og fuglene. Jeg vil ha litt selskap. Selskap! Men med onde ånder blir det ingen samvær, bare kamp. Noen ganger koker det over i myra, så det må man tøyle, og så flyr nattevarsler og trolldrikker rundt, så må man gå etter dem med en fakkel, og så… å, det er grusomt! Når Mara kommer tilbake fra de endeløse stepper, er det ute med oss! Hele vann-, skog- og myrnatten vil samle seg for å jage henne bort!
Hør her, sa mannen plutselig. Hvorfor skriver vi ikke ned alle sammen? Det blir sikkert mange eventyr!
Og gassen da?
Vi legger den inn, det gjør vi absolutt! Folk skal steke fisk, bake vafler og rundstykker, spille på fele og munnspill og fortelle eventyr til barna.
Så bra, så bra! lo myrtussa. Det er ikke lenger mulig å puste i myra på grunn av den gassen.
Vent litt, frøken myrtussa. Har dere gass i myra også?
Ja, og hva bryr det deg?
Vi må legge rør helt fra byen. Men her er det jo rett i nærheten!
Å-å-å, sa nattskapningene i kor.
De slapp mannen fri, og han gikk tilbake dit han kom fra, for å skrive ned eventyret og levere rapport til sjefene.
Da han kom tilbake, ble han tatt imot i bygda som en av dem, og han ble boende der, med ny gassovn og et varmeelement. Han reiste mange ganger til byen og fortalte oss eventyrene, og jeg har nå gjenfortalt dem for dere.
Som man sier: Der har vi eventyret slutt. Den som hørte på, kan reise dit og bli kjent med skogtrollet selv. Han har mye interessant å fortelle om det gode, rike landet med sine sagn og legender.