Reven går gjennom skogen, vagger med halen, løfter beina knapt. Hun snublet og falt. Hun sitter og gråter:
Uff, stien er fortryllet! Jeg skadet beina mine, elendige sti!
Bjørnen kommer gående, vugger fra side til side, ruller fra ben til ben. Beina hans ble viklet inn. Misha falt:
Åh! Åh! Åh!
Og imot dem kommer ulvungen, selv om han er liten, går raskt gjennom skogen, bare kvister knaser under beina hans.
Stopp ulvungen, ikke gå på denne stien, du faller! — ropte reven og bjørnen i kor.
Hvorfor det? — undret ulvungen seg.
Denne stien er fortryllet, — sa reven, — jeg falt to ganger, og Misha skadet seg veldig!
Men ulvungen smilte bare.
Hva? Du er ikke redd for å falle? — brølte bjørnen.
Ikke det minste! — svarte ulvungen modig.
Hvorfor? Vet du hemmeligheten for hvordan man bryter fortryllelsen på denne stien?
Og ikke bare denne!
Kjære liten ulvunge — grå liten fyr, du er så snill, fortell oss hemmeligheten, vær så snill! — ba bjørnen og reven.
Hemmeligheten er enkel,
Hold halen høyt!
Ryggen rett,
Og når du går,
Løft knærne høyt.
For at det ikke skal gå galt —
Vift med armene,
Driv fortryllelsen bort.
Nå, kom etter meg og gjør som jeg!
Ulvungen gikk først på stien, reven fulgte ulvungen, og Misha fulgte reven. De går på stien, glade, løfter beina høyt, vifter med armene, brystet ut. Tre ganger gikk de på denne stien fra skogen til bekken, og ingen falt en eneste gang.
Takk skal du ha, ulvunge, du hjalp oss med å bryte fortryllelsen på stien!
Gjerne! Barn, gjenta etter oss, og dere vil aldri komme på en fortryllet sti.
