En gang samlet årstidene seg på en liten åpen plass i en gammel skog på en ukjent planet: Vinteren i hvit kongelig drakt, Våren i grønn kjole, Sommeren i blomsterkledning og Høsten i gyllent gevant.
Og så begynte de å krangle om hvem av dem som var viktigst og mest nødvendig. Hver enkelt prøvde å bevise sin betydning. Men de kom ikke til noen fornuftig konklusjon. De bestemte seg for å gå rundt på Jorden og spørre mennesker hvilken årstid som var mest nødvendig.
De vandret lenge rundt i verden, men fikk aldri noe klart svar. Det viste seg at noen mennesker likte høsten, andre likte vinteren, og atter andre likte sommer og vår.
Og alle hevdet at nettopp deres favorittårstid var den viktigste og mest nødvendige. Bare to gutter, to venner Grisjа og Sergej, erklærte i kor at alle årstidene var viktige og nødvendige – hver på sin tid.
Men årstidene lyttet ikke til guttene, vendte tilbake til sin åpne plass og satte seg igjen ved «forhandlingsbordet» ved det evige bålet. Og de begynte å krangle enda mer enn før.
Plutselig ble himmelen mørk, det tordnet, og lynet brant ned trær i skogen og på midten av plassen. På stedet hvor bålet hadde brent, dukket det opp en fjern fetter av de store kranglemakerne – Tidsløsheten.
Og han tilbød dem sin hjelp: «Mens dere her krangler og bestemmer dere, skal jeg erstatte dere på Jorden». Årstidene var enige og sendte sin fjerne fetter til mennesker i stedet for seg selv.
Mange år gikk, og de fortsatte å krangle og krangle. Og den maktlystne Tidsløsheten innførte sine egne regler på Jorden. Han endret alt og alle: både dyr og planter. Han bestemte seg for å endre Jorden og dekket den først med tett tåke.
Solstrålene kunne ikke trenge gjennom den tette tåkesløret, og gradvis begynte livet på planeten å slukne: trær, blomster og gress sluttet å vokse, fugler sluttet å synge, og biene kunne ikke lenger samle pollen til honning. Og mennesker begynte å høre dårligere og sluttet nesten helt å se. Kaos hersket på Jorden.
Mennesker ble redde og dro under jorden for å bo. Men to modige venner Sergej og Grisjа ble igjen på overflaten og bestemte seg for å søke etter årstidene. Men hvor skulle de lete? Hvilken vei skulle de gå? Overalt var tåke og fuktighet.
Men dette stoppet ikke guttene. De tok med seg en stor stokk og et langt tau og dro av gårde.
De gikk nesten helt blinde: de snublet over steiner og stubber, falt ned i sumpen. Det var skummelt å gå, for de kunne ikke høre noe bladverk eller fuglesang.
Og så kom et nytt hinder – en loddrett fjellvegg. Guttene begynte å klatre. De klatret hele dagen, og den andre dagen var snart over, men det var ingen ende. Og plutselig befant guttene seg i en grotte.
Hvordan dukket den opp i sådan høyde? Det var uforståelig. Men guttene ble utrolig glade, for de var veldig trøtte og trengte hvile.
De sov i tre dager med en kjempes søvn. Kanskje de ville ha sovet lenger, men de hørte fuglesang. Som på kommando sprang guttene opp på beina og begynte å se seg omkring. Ingen. Hvor kom denne vakre sangen fra?
Plutselig så de en liten fugl som om den kalte dem et sted. Guttene fulgte lydigt etter den. Den lille sangeren førte dem til en snoet trapp, som de modige redderne begynte å klatre opp uten å tenke.
De gikk og gikk. Det så ut til at trinnene aldri skulle ta slutt. Og så, da ingen hadde krefter igjen, befant guttene seg på en åpen plass i en gammel skog.
De hadde aldri sett slike planter før. Hvert tre, hver busk og til og med hver blomst besto av fire deler: en med knopper og skudd, en som blomstret og luktet godt, den tredje siden besto av gule, røde eller visne blader, og den fjerde var dekket av snø.
Mens Sergej og Grisjа betrakte plantene, dukket årstidene opp på plassen. Guttene ble ikke redde for deres truende utseende og fortalte hva som hadde ført dem hit.
De forklarte at årstidene ikke kunne krangle og strides, fordi hver periode var viktig på sin tid, hver på sin egen måte.
Årstidene forsto hva de hadde gjort. De vendte tilbake til Jorden og begynte å gjøre sitt arbeid – hver på sin tur. Og de ville drive ut Tidsløsheten, men ombestemte seg og tvang ham til å rette opp alt.
Snart forlot mennesker sine tilfluktsrom, og livet på Jorden ble bedre enn før, fordi alle begynte å verdsette det de hadde.
