Pelsskogene har alltid vært kjent for mangfoldet av vesener som bor der. Dette tiltrakk seg tannberingerjegere som samlet dyr til den fryktelige samlingen til kong Uma-Uma av Berlinia. I denne historien handler det om et vesken som var uvanlig selv for pelsskogene.
Vår helt heter Venn Fargesprøyt. Han ble kalt Venn fordi han hver dag prøvde å hjelpe noen. På alle mulige måter. Selv om de ikke ba ham om det. Det var meningen med livet hans. Og Fargesprøyt ble han på grunn av evnen til å skyte flerfarget maling fra korallaktige utbrudd på ryggen.
Med slik en evne kunne han selvfølgelig ikke hjelpe mange på ordentlig. Noen ganger malte han om huset til eldstemann uten hans viten, andre ganger tegnet han på tvillingene til bestemor Gru slik at hun kunne skille dem fra hverandre. Men han hadde ingen anelse om hvilken vending skjebnen hadde i vente for ham! Venn Fargesprøyt skulle hjelpe hele pelsskogen og få den høyeste prisen fra pelsmagen! Men la oss ta det fra begynnelsen...
En dag dro Venn Fargesprøyt som vanlig ut for å lete etter dem som trengte hjelp. Plutselig sprang tannberingerjegere ut fra et bakhold. De kastet et nett over ham og dro ham inn i et bur laget av grener.
Av frykt lukket Fargesprøyt øynene og åpnet dem ikke mens de bar ham. Og de bar ham veldig lenge. Da buret ble satt ned på bakken, var det allerede mørkt. Han ble presset fra alle sider, løftet brått opp, og deretter kastet på noe mykt.
Da han åpnet øynene, så han seg omkring og begynte å gråte, fordi han forsto hvor han var. Det var slottet til Uma-Uma. Fargesprøyt kjente stedet fra historiene til den gale Igelkotten – den lokale galningen som var den eneste som klarte å rømme herfra. Han lå på en haug med halm i en av de mange burene som sto på slottsgården. Ved bålet satt to vakter. De var mye større enn tannberingerjegerne.
Forresten, tannberingerjegerne ble kalt det fordi deres nedre tenner helt dekket nesen. Og disse vaktene hadde tenner som dekket til og med pannen og fungerte som en slags hodebeskyttelse.
De snakket veldig høyt. Fargesprøyt bestemte seg for å henvende seg til dem for å be om vann. Men så snart han åpnet munnen – grep noen ham brått i laben. Helten vår sprang tilbake og så seg omkring: det var ingen der. Plutselig rørte halmen seg, og fra haugen kom en stille hvisking: «Ikke prøv å snakke til dem, de vil slå deg».
Hvem er du? – sa Fargesprøyt da han hadde kommet til seg selv.
Vær stille, – hvisket stemmen. – Legg deg ned, late som du sover.
Fargesprøyt la seg ned og gjentok spørsmålet sitt: «Hvem er du?»
Jeg heter Drikk, – svarte stemmen fra halmen.
La meg få drikke også, – sa Fargesprøyt nesten høyt.
Nei, nei, jeg drikker ikke, jeg heter Drikk. Jeg er fra dalen ved elven. Her, ta et eple. Jegerne mistet det, men jeg spiste det ikke fordi jeg går ned i vekt for å komme gjennom stengene på gitteret. Det er bare litt igjen. I natt skal jeg rømme, og da vil jeg ha mange epler!
Fargesprøyt kastet seg over eplet, det var veldig saftig og deilig. Etter å ha spist halvparten, stoppet han.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal være her. Jeg må spare noe til senere, – mumlet han for seg selv og gjemte maten under halmen.
Etter å ha slukket tørsten, sovnet han med en gang. Selv de høye stemmene til oppsynsmennene hindret ham ikke.
Fargesprøyt ble vekket av en eller annen lyd. Da han åpnet øynene, så han lyse fakler. Etter å ha vant seg til lyset, så han hvordan en cellekamerat som var fast i gitteret ble dratt ut av vaktene ved beinet. Etter å ha dratt ham ut, kastet de ham i en sekk og bar ham opp trappen som var langt borte overfor buret.
Fargesprøyt var sikker på at denne trappen førte til kamrene til den onde kongen Uma-Uma. Og han visste også at han snart skulle følge etter Drikk. Fra bekymring tørket halsen hans ut igjen. Han stakk hånden dit hvor eplet lå, og frøs: det var borte.
Hvorfor spiste du det, Drikk? – sa Fargesprøyt trist. – Du var så nær rømningen, og du ville ha hatt veldig mange epler.
Snart kom vaktene tilbake, og de gikk rett mot Fargesprøyt. Døren til cellen fløy opp med en motbydelig knarring. Den største oppsynsmannen grep ham brått og stopet ham i en sekk.
I omkring ti minutter bar de Fargesprøyt opp trappen, og så tømte de ham ut av sekken på et kaldt, hardt gulv. Fargesprøyt trodde ikke sine egne øyne. Foran ham reiste seg en enorm trone. Der satt det merkeligste vesenet han noen gang hadde sett: med helt hvit hud, lange hvite hår og hvite øyne. Det var ingen tvil: det var kongen av det mørke Berlinia, Uma-Uma. Det sies at hans oldefar var fra menneskefolket som bor på den andre siden av det store vannet.
Da han så Fargesprøyt, smilte kongen og blottet hvite tenner.
Endelig, – sa Uma-Uma med hes stemme. – Hvor lenge har vi ikke lett etter den regnbuefargede igelkotten, det er veldig sjeldent å treffe på deres slag. Du skal arbeide for alle dem vi ikke fanget: jeg skal ta hver dråpe av regnbuen. Slangehender, klem alt ut av ham!
Jeg skal ha det vakreste håret i hele verden, og hun må si ja, – sa kongen til ingenting.
Tjenerne grep den stakkars igelkotten med kalde, glatte tentakler og begynte å presse sterkt over en enorm kar. Gjennom korallene på ryggen strømmet flerfarget væske inn i karet. Kongen beordret straks at en mugge med den magiske malingen skulle fylles.
I tre dager torturerte slangehendene den stakkars igelkotten, og stoppet bare for å gi offeret sitt drikke. Fargesprøyt ga nesten opp, han hadde ikke krefter til å tåle mishandlingen lenger. Plutselig fløy døren til rommet opp. En tannberingerjeger kom inn. Han ropte til tjenerne at de skulle gå til plassen. Der samlet kongen alle sine undersåtter slik at hver kunne se hans nye vakre hår.
Tjenerne kastet den martrede fangen ved siden av karet, uten engang å binde ham, og gikk ut av hallen. Fargesprøyt la ikke merke til at kongen Uma-Uma plutselig dukket opp foran ham.
Se, usling, hvor vakre håret mitt er nå! Du ser det først!
Kongens hår skimret i alle regnbuens farger, og rundt halsen hans hang et smykke av fanger. De var alle i live, men bundet på hender og ben. Drikk var der, men Fargesprøyts blikk stoppet ved et lite rundt vesken – hans nabo Rund Bo.
Bo gjenkjente Fargesprøyt og sa bare med leppene: «Hjelp meg, Venn».
Fargesprøyt endret ansikt. Blikket hans var ikke lenger martret, og øynene hans lyste opp. For meningen med Fargesprøyts liv var å hjelpe andre.
Kongen gikk mot døren og fløy den opp. Fargesprøyt forsto at der var en balkong som reiste seg over plassen der Uma-Uma ventet på sitt folk.
Med de siste kreftene sine tok Fargesprøyt et dypt pust, og fra korallene på ryggen fløy en enorm ball av maling. Av overraskelse snudde kongen seg, og ballen traff ham rett i øynene. Uma-Uma skrek, vaklet, viftet med armene og falt rett ned i karet med maling. Karet veltet, og den magiske malingen strømmet ut på balkongen, og derfra – ned på innbyggerne av slottet.
Det levende smykket falt av kongens hals. Det løste seg opp, og fangene rømte og tok Fargesprøyt med seg. De bar ham i armene, for den stakkars igelkotten hadde ikke noen krefter igjen.
Etter at de kom tilbake til pelsskogene, sov Fargesprøyt i en hel uke. Da han våknet, ble han kalt til eldstemann av pelsmagen som siden gammelt hadde beskyttet skogen. De ga ham en pris som bare de mest utvalgte fikk: de modigste og mest tapre. Fargesprøyt ble utnevnt til forsvarer av skogen sammen med pelsmagen. For malingen som han sprøytet på alle tannberingerjegerne, vaskes ikke bort, og nå er det veldig lett å se dem fra langt borte.
Denne historien blir fortalt av innbyggerne i pelsskogene fra generasjon til generasjon. Foreldre forteller den til barna sine slik at de forstår at selv små vesener kan gjøre store ting.
SLUTT.
