Den gule, fluffy Tsypa klekket ut av egget i reiret til den gamle høna Ryaba. Av glede klukket høna høyt gjennom låven: «Klukk-klukk! Jeg er så lykkelig! Hvor mange små barn har jeg nå! Kom nærmere, søstre og naboer, se på kyllingene mine, gratulér meg!».
Åh-åh! Jeg fikk også små ender nylig, ― kvakket den grå enden. ― Jeg skrøt ikke så mye og ropte ikke gjennom hele fjørfehuset.
Vær stille der. Dere skremmer gåsungene mine. De skal først komme ut av eggene i morgen, ― siste den hvite gjessen, og vendte eggene med nebbet.
Nå skal jeg komme og hakke deg, gamle høne, ― sa den misfornøyde kalkunen. ― Ungene mine er så skremsomme og følsomme, de er redde for hver lyd. De kan dø av frykt.
Jeg har flest små barn! ― fortsatte Ryaba med å skryte. ― Snart kommer vår husmor og gir oss deilig mat!
Høna samlet kyllingene sine og gikk ut for å vise dem den lyse solen, den blå himmelen og den varme jorden. Å grave i jorden og finne en regnorm var hennes favorittaktivitet.
Ikke langt unna var de større kalkunungene sammen med mamma og den strenge pappaen og plukket grønt gress. Foreldrene kalkunene passet nøye på ungene sine og pratet med hverandre.
Klukk-klukk! Kom alle hit, små kyllinger! ― klukket høna. ― Jeg fant en regnorm til dere!
Kyllingene sammen med mamma begynte å grave i jorden. I mellomtiden kom enden ut fra låven med endeungene og gikk mot dammen som var i nærheten. Endeungene gikk i rekke bak den grå enden, og vugget fra side til side. Den lille Tsypa fulgte med endeflokken. Hun gikk sist. Ryaba var så opptatt med ormen at hun ikke la merke til at Tsypa var borte.
Endeungene gikk inn i dammen og svømte langsomt etter mamma. Tsypa gikk etter dem dypere og dypere, men hun klarte ikke å svømme.
Enden så seg omkring og så at den lille kyllingen hadde gått inn i vannet... den var nesten druknet!
Kvakk-kvakk! Hjelp! En kylling i vannet! ― ropte enden høyt og skyndte seg til unnsetning. Hun grep kyllingen ved vingen og løftet den opp på ryggen sin.
Hold deg fast! Jeg bringer deg til land!
Enden svømte mens Tsypa satt og så seg omkring.
Hvor vakkert det er på dammen! Og jeg er som en dronning på et skip! ― gledet seg den lille rakkerungen.
I mellomtiden la Ryaba merke til at en av kyllingene manglet.
Hvor er min kylling, min gule liten ball? Hvor er hun blitt? Kan noen ha sett min Tsypa? ― begynte høna å klukke høyt.
Kalkunfamilien svarte på ropet hennes.
Du er uoppmerksom, mamma Ryaba, du passet ikke godt nok på kyllingen!
En liten valp som satt i hundehuset sitt på kjetting, hørte at fuglene gjorde bråk, og begynte å gø høyt: «Voff-voff! Voff-voff!». Det ble så mye larm at husmoren kom ut av huset. Hun ser: høna Ryaba løper omkring og klukker høyt.
Hva er det som skjer? ― tenkte kvinnen. Og plutselig så hun: den gamle enden kommer, og etter henne småtravler en liten gul kylling. Enden leder kyllingen til fjørfehuset, mens endeungene svømmer i dammen.
Du er flink, du brakte kyllingen hjem. Den fulgte sikkert etter familien din, og høna så det ikke. Ungene ville gjerne svømme, ― smilte husmoren.
Ryaba løp bort til den grå enden og begynte å takke naboen: «Takk fordi du fant min Tsypa! Nå skal jeg passe bedre på ungene mine!».
Vi er alle mødre og skal hjelpe hverandre, ― svarte enden.
