Våren kom

Våren kom! Våren kom! ― ropte en ung Kråke høyt mens hun fløy gjennom skogen.

Har du sett den? Er hun vakker? ― spurte en ung Spett.

Nei, jeg har ikke sett den. Jeg hørte bare sparene i byparken som badet seg i en pøl og kvitret glad.

Jeg lurer på hvordan VÅREN er? ― sa Skjøre Kråke ivrig. ― Hvem har sett den?

Dum Skjøre Kråke! Du har sett den, og jeg har sett den, ― knurret tante Ugle og kikket ut fra hullet i den gamle eiken. ― Og dere har alle sett den allerede.

Hvor er den? ― spurte Spetten og Skjøre Kråke i kor mens de satt på linden.

Der er den!

Hvor? ― spurte fuglene og vendte hodet rundt.

Ja, se her! Snøflokkene har blitt grå, snøen smelter og renner i små bekker over skogslettene. På en liten bakke bryter grønt gress og de første blomstene ― snøklokker ― gjennom snøen. Solen skinner sterkere og varmer opp jorden. Frosten er borte, det er ingen snøfall og ingen iskalte vinder. Snart vil fuglene komme tilbake fra de varme landene til våre skoger. Trærne vil få knopper og små grønne blader. Alt dette er våren! ― forklarte den gamle Uglen.

Finnes det skoger hvor det ikke er vinter, snø og frost? ― spurte den unge Spetten.

Ja, det finnes slike skoger! Langt, langt i sør, hvor det alltid er varmt og solen skinner, ― svarte den kloke Uglen. ― Der er det mange fugler som er redde for kulde. I sør tilbringer de vinteren, og om våren kommer de hjem. Og slik går det hvert år.

Og de vil gjerne fly dit og tilbake? Det må være veldig langt? ― spurte en annen Kråke, venninnen av den som spredte vårnyheter.

Hvis de ikke flyr bort, vil de fryse av kulde og sult. Snart kommer gråkraker, stærer, lerker og svaler. Etter kort tid vil vi høre Lerkens morgensang. Nå forstår dere hva våren er? ― spurte tante Uglen.

Ja! ― ropte fuglene i kor.

Våren! Våren kom! ― lød det glede fuglekvidring gjennom skogen.