I ett lykkeligt kongerike bodde en prinsesse. Ja-ja, kjære barn, dere hørte riktig, nettopp i et lykkeligt! Her spilte musikk alltid, og folk smilte. Kanskje derfor skjulte ikke solen seg bak skyene selv når det regnet, men vinket muntert fra regnbuen. Den var en fast gjest (bortsett fra om natten, selvfølgelig), og innbyggerne kjente ikke til grå dager og tristhet.
Prinsessen var så søt at hoffet kjærlig kalte henne «vår solstråle», og hennes navn var Solstrålen. Den søte jenta tilbrakte hver dag med glede og moro, kongen og dronningen var helt forelsket i sin lille kjære. Men det var likevel ett forbud som eksisterte.
Hun fikk strengt forbud mot å gå inn i den mørke skogen: der var grensen mellom menneskekongerikes og kjempenes rike. Prinsessen fikk høre om kjemper hver dag, hvor farlige de var, men den søte jenta var ikke redd for dem i det hele tatt. Og hvordan kan man være redd for noe man aldri har sett? Kanskje det var bare voksne som fant på det for at hun ikke skulle gå i skogen!
Prinsessen elsket slottshagen: det var så mange blomster her, og sommerfugler!.. Jenta beundret dem lenge. Da prinsessen så en vakker sommerfugl, knipet hun seg selv: var det en drøm, for vingene på den flatrende blomsten skimret i alle regnbuens farger!
Jenta ville så gjerne se dette underet nærmere, men sommerfuglen lot henne ikke komme nær: den fløy allerede over hagen-gjerdet, og prinsessen fulgte etter som hypnotisert. Solstrålen visste ikke at slike sommerfugler bare lever i kjempenes rike, og vanlige mennesker kan ikke se på dem lenge. Under hypnosen som sommerfuglens vinger hadde, gikk mennesket etter dem uten å se noe rundt seg!
Og slik merket ikke jenta at hun havnet i skogen. Det var helt uklart hvor sommerfuglen ville ha ført henne, men Solstrålen våknet da en ukjent kraft løftet henne brått opp i luften og plasserte henne i en mørk boks. Egentlig var det kjempeungen som hadde satt prinsessen i en fyrstikkesker, selv om dette ville neppe ha beroliget jenta!
Tiden så ut til å stå stille. Men så ble prinsessen bare rystet ut av boksen (fyrstikkeskeren), og hun så den enorme kjempeungen.
Hallo, — sa prinsessen forsiktig, og overvant frykten.
KULT! DU KAN SNAKKE OGSÅ! Ah ja, og hallo til deg! — kjempeungen var bare henrykt.
Hvor er jeg?
I Kjempenes land, selvfølgelig! Du skal være mitt kjæledyr!
Men jeg kan ikke være et kjæledyr, jeg er jo menneske! Og dessuten prinsesse! — jenta prøvde å si de siste ordene mer selvsikkert, slik at denne kjempeungen skulle forstå hvem hun var!
Enda bedre, for mamma sier at jeg er for liten for kjæledyr, det er alltid «senere ja senere skal vi få»… og hun har ikke sagt noe om prinsesser!
Solstrålen prøvde å protestere, forklare denne kjempebarna at hun ikke hadde tenkt å bli her engang et minutt, og enda mindre være et kjæledyr. Men kjempeungen ville ikke høre på henne. Han fortalte muntert om seg selv, at han var veldig ansvarlig, hjalp mamma ofte, og ville passe godt på prinsessen.
Forresten, syng en sang for meg, mamma elsker sanger. Slik vil vi helt sikkert overbevise henne om at du er et fantastisk kjæledyr!
Vel, for det første er jeg ikke et kjæledyr! For det andre skal jeg ikke synge! — prinsessen ble så sint at røde kinn fikk hun. — Dumme gutt, hvordan tør du oppføre deg slik mot meg! Tror du at fordi du er en kjempe, så kan du gjøre hva som helst? Du er bare…
Jenta rakk ikke å fullføre, kjempen tok rolig tak i kjolekragen hennes og løftet henne så høyt at prinsessen lukket øynene av frykt. Kjempeungen begynte å svinge henne fra side til side.
Nå skal du synge?
Ja-ja, bare sett meg ned, vær så snill!
Kjempeungen satte prinsessen ned på et enormt bord, og holdt henne fast med fingrene for sikkerhets skyld, hvis hun skulle prøve å rømme.
Nå venter jeg! Vil du fly mer?
Straks-straks! — prinsessen samlet motet. Problemet var at hun ikke kunne synge i det hele tatt: sangen hennes lignet mer på kråkeskrik, men hvordan skulle hun forklare det for den dumme kjempeungen?!
Etter å ha tatt et dypt pust, begynte prinsessen å synge en sang om en ridder som dronningen ofte sang for henne før hun sovnet. Men dronningen hadde en fortryllende stemme, mens prinsessen… Allerede etter et par linjer ble hun rystet i luften igjen.
Du gjør det med vilje, ja? — kjempeungen ble virkelig sint.
Nei da! Jeg kan bare ikke synge, forstår du?
Kjempeungen satte jenta ned på bordet i forvirring, holdt henne fast med fingrene, og tenkte.
Hvis mamma hører slike skrik, vil hun aldri la meg få kjæledyr… Hurra, jeg tror jeg har funnet ut hva jeg skal gjøre med deg!
La meg gå? — spurte prinsessen med håp.
Selvfølgelig ikke! — lo kjempeungen, — jeg skal gi deg til Anette: hun ville ha en levende dukke, og hun har et hus. Eller jeg kan bytte deg mot glasskuler!
Den fornøyde kjempeungen satte jenta i fyrstikkeskeren og lukket den godt. Før det gjorde han små hull i boksen slik at prinsessen kunne puste. Men hullene var for små til å komme seg ut.
Prinsessen var alene, og for første gang i sitt liv rullet en tåre ned kinnet hennes. Hun var redd for seg selv, for foreldrene som sikkert allerede hadde søkt gjennom hele kongerikes, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre videre.
Ikke gråt, Solstrålen! — hørtes en stille stemme ved siden av henne.
Hvem er det? Hvordan vet du mitt navn?
Vær ikke redd, jeg er Solstrålen, sendt til deg for å hjelpe av mamma Solen.
Kan du få meg hjem? — prinsessen la først merke til de svake lysstriper ved siden av seg.
Både ja og nei.
Hvordan det? Så alt er forgjeves, jeg skal aldri se mamma og pappa igjen, — en ny tåre rullet ned kinnet på prinsessen.
Jeg kan gjøre deg om til en solstråle. Du vil reise sammen med oss, solstrålene, overalt hvor solen er. Og du skal komme hjem, men bare når solen besøker ditt kongerike.
Ja, selvfølgelig, jeg er enig! I vårt lykkelige kongerike er det alltid sol, jeg skal snart være hjemme!
Men prinsessen visste ikke at etter hennes forsvinning kom tristhet og dårlig vær til kongerikes. Det var som om all glede var borte, folk sluttet å smile, le, bare sure ansikter og tårer i øynene. Det er ikke rart at mamma Solen ikke besøkte dette triste kongerikes.
Dronningen ble plaget av mareritt, hun hørte datteren kalle på seg, men visste ikke hvor hun var. Og hele kongerikes var nå dekket av sort stoff: i riket hadde de holdt sorg over den forsvunne prinsessen i ett år. Men denne tidlige morgenen var ikke som alle de andre: dronningen drømte en drøm, hun så sin lille datter og hennes første smil.
Dronningen la ikke engang merke til at hun smilte for første gang på så lang tid i drømmen. Og det var nok til at mamma Solen så inn i kongerikes og varmet det med svake, men varme og lyse stråler!
Dronningen våknet med et smil, og på vinduet dukket opp en lysstripe som plutselig forvandlet seg… til prinsessen Solstrålen! Kongen, dronningen, prinsessen, den enkleste bonden — alle var lykkelige, det så ut til at selv blomstene smilte! Kongerikes BLE LYKKELIGT IGJEN!
Kjære barn, dere spør hva som skjedde med kjempeungen? Ja, det gikk bra med ham! Han ble ikke lei seg da han fant den tomme fyrstikkeskeren. For mamma ga ham et kjæledyr, en bjørn.
Og den tøllete bjørnen var ikke uvillig til å bli tam, for nå ble han matet med honning, syltetøy og alle mulige godter hver dag!
